Den fremmede reformasjonen
Reformasjonen sluttet aldri. Den brukes av hver ny epoke til stadig nye formål, mener reformasjonshistorikeren Thomas Kaufmann.
Blodig periode: Reformasjonen var bakteppet for en rekke langvarige og brutale kriger i Europa i hundreårene etter Martin Luthers protester mot den katolske kirken. Bildet viser den franske kunstneren Jacques Caillots (Krigens elendighet), 1633, skildringer fra kardinal Richelieus og franskmennenes invasjon av Lothringen under Trettiårskrigen (1618–1648).
Wikipedia Commons
Reformasjonen konfronterer oss med en fremmed verden, der dommedag er like om hjørnet, hvor demoner er virkelige og Gud taler i visjoner, med sjokkerende vold mot avvikere og skråsikre tolkninger av Bibelen. Vi bør derfor være forsiktige med å gjøre reformasjonen til gjennombruddet for slikt vi setter pris på, poengterer kirkehistorikeren Thomas Kaufmann.
«Hvorfor feire reformasjonen?» var tittelen på et foredrag han holdt på seminaret som innledet markeringen av reformasjonsjubileet i regi av Universitetet i Oslo. Vi møtte Kaufmann like før han ble kreert til æresdoktor ved Menighetsfakultetet sist fredag.
– Reformasjonen kan brukes til alt mulig. Man konstruerer en historie som passer til sitt formål. Da er det min oppgave som historiker å påpeke at slik var det ikke på Luthers tid, sier Kaufmann.
