I skyggen av skjønnheten
ANMELDELSE: Døden i Venezia er en intens fortelling og oppsetningen gjør modige kunstneriske grep. Men den når ikke inn til kjernen i Thomas Manns dypt ladede novelle.
MODIG: Forestillingen «Døden i Venezia» på Nationaltheatret mangler det sanselige trykket som ligger i romanens dypeste lag, men tolkningen er både ambisiøs og kunstnerisk modig, mener Vårt Lands teateranmelder.
Kjersti Alm Eriksen
Thomas Manns berømte novelle har blitt tolket i flere
kunstformer siden utgivelsen i 1912. Den mest kjente er regissør Luchino
Viscontis ikoniske film fra 1971, hvor fortellingens forfatter er gjort om
til komponist og Gustav Mahlers musikk spiller en sentral rolle. To år senere
skrev Benjamin Britten sin siste opera basert på Manns tekst.
Når scenekunstkompaniet Ymist gjør sin tolkning av Døden i Venezia, er
det ikke en direkte dramatisering av novellen. I stedet får vi et fysisk, tonesatt
og tekstlig møte med den – og hovedpersonens skjebnesvangre reise inn i eget
mørke.
Voksende dødsangst
