For Hartmut Rosa er livet en bønn

– Ber du selv?

– Jeg tror ingen journalist har spurt meg om det før. Men sannheten er «ja, det gjør jeg». Og noen ganger tenker jeg at jeg ber konstant, sier Hartmut Rosa.

Den tyske professoren har gjort suksess med sine teorier om «resonans» og «akselerasjon». Disse ideene, som er blitt nøkler til å tenke over hva som gjør at vi har det godt som mennesker, diskuteres nå over hele verden.

– Det er ikke slik at jeg kommer med ideer som ingen har tenkt på før. Det er heller det at jeg gir et språk til opplevelser som folk har, sier Rosa som er bokaktuell i Norge. 

Denne våren gis Det ukontrollerbare og Det lydhøre hjertet – Demokratiet trenger religion ut på norsk.

Da fjellet snakket

Rosa har klemt inn et intervju på videolink, mellom reiser og forelesninger. Det skal handle om alt fra hvordan han kom på ideene sine, til heavy metal og bønn. Og på slutten av intervjuet utvikler han også en helt ny teori, så her gjelder det å henge på.

Men først et knøttlite krasjkurs i hva som har gjort denne mannen så kjent: Påstanden hans er, kort fortalt, at vi mennesker står i en forbindelse til det rundt oss, og at vi kan erfare dette på et dypt plan. Som at fjellet snakker til oss. Dette er resonans, og det er en slags lytteprosess. Rosa bruker et ord kjent fra misjonsmarken: Vi kalles av noe utenfor oss selv – og vi svarer på dette.

– Jeg tror resonans beskriver dette som vi alle lengter etter. Mens akselerasjon setter ord på denne gnagende følelsen av at vi alltid løper, uten egentlig å komme noe sted, begynner den tyske professoren.

Hinduisme og heavy metal

Ordet resonans sender oss til musikkens verden. Rosas foreldre hørte til i en hinduistisk gruppe, og fra denne tradisjonen tok han med seg en gammel idé om at universet er lyd. Samtidig lokket lyden selv i helt andre retninger. 

Rosa, som også har skrevet bok om heavy metal, har i et annet intervju fortalt at det var den energiske rockegitaren, akkompagnert av trommene og bassen, som rev ham ut av det asketiske «jernburet» i hinduismen. Også et annet instrument har fulgt ham gjennom livet: Kirkeorgelet.

Rosa begynte å spille i 12-årsalderen.

– Jeg klarte ikke å gå forbi kirken hvis jeg hørte orgelet. Så jeg spurte foreldrene mine om jeg fikk begynne å lære det. Det var nok en fusjon av disse tingene som skapte resonansbegrepet, sier Rosa, men legger til ett avgjørende element: Han begynte å forske på seg selv. Når hadde han det bra? Når han ikke hadde det så bra? 

– Og jeg skjønte at jeg har det bra når jeg føler meg påkoblet, når det finnes noen strenger til verden som vibrerer.

Flyplass-samfunnet

Det var likevel i London det begynte. Rosa studerte her, og merket at det skjedde noe med ham når han kom hjem igjen på ferie, til Schwarzwald og fjellene som han kjente så godt.

– Her fantes det en annen måte å «være i verden på», sier han.

Dette uttrykket forteller at han kommer fra en bestemt skole i filosofien – fenomenologien. 

Rosa sier han begynte å lure på om det hele hadde noe med tidsopplevelsen å gjøre: For i London ble alt litt kortpustet og midlertidig. Han formulerte dermed en kritikk av at mennesker ble fremmedgjorte når alt gikk raskere i samfunnet. Dette førte til både politiske problemer, og individuelle, psykiske problemer, hevdet han – og ble omtalt som «treghetens guru».

– Og dét er ikke sant. For det er ikke fart i selv som problemet, sier Rosa, og utdyper:

– Du kan ha en opplevelse av resonans selv midt på Piccadilly Cirkus, mens alt er i bevegelse rundt deg. Men du kan ikke selv være i ferd med å løpe da. Det er tidsknapphet som kan drepe resonans. Skal jeg for eksempel rekke et fly, må jeg lukke ørene og øynene for mennesker som vil snakke med meg, eller boken jeg leser. Og det er min påstand at vi moderne individer alltid er på vei til flyplassen.

Smartklokkenes samfunn

Hvorfor blir det slik? Hvorfor er det så vanskelig for oss å oppleve resonans, og legge merke til disse strengene som spiller mellom oss selv og alt rundt oss, naturen, andre mennesker, kunsten – eller Gud?

– Standardsvaret mitt er «dynamisk stabilisering», sier Rosa, og forklarer hva det betyr:

Det handler om at vi som samfunn og enkeltmennesker drives av den økonomiske vekstens logikk. Vi må vokse, forbedre oss, bli mer effektive, rikere, smartere, vakrere, tynnere. Det skaper en sosial virkelighet full av «parametrisk optimalisering», som er et annet Rosa-begrep. 

For eksempel når politikerne måler BNP og erklærer at det må øke. Eller når vi måler vekt, blodtrykk og antall skritt for så å dressere kroppene våre.

Paradokset er at forskere oppdager at folk er mindre og mindre tilfredse med seg selv, bemerker Rosa, og legger til at også bøtemidlene våre kan bli en form for optimalisering. Som når vi senker tempoet med mål om å bli mer effektiv.

– Derfor strever jeg med mindfulness-bølgen, som preges av en tro på at «hvis jeg bare får den riktige mentale innstillingen, så kommer jeg ikke til å ha disse problemene». Men når problemet er strukturelt, må man lete etter systematiske løsninger.

Bibelens metaforer

Den tyske professoren har ingen quick fix-løsning. Men i Det lydhøre hjertet – Demokratiet trenger religion, trekker han paralleller mellom egne teorier og teologiens påstander om at det finnes noe utenfor en selv, og at møtet med dette – gjennom lytting og samtale – kan forvandle et menneske.

Rosa mener demokratiet forutsetter denne evnen til å gå i samtaler som forvandler oss. Og i boken skriver han også litt om bønn. Han siterer filosofen Karl Jaspers på at den som ber, står i et forhold til den ytre virkeligheten som omslutter oss.

– Det innerste i mitt vesen er altså et resonansforhold, sier Rosa.

– Skulle du ikke vært teolog?

– Forskjellen mellom meg og teologene er at jeg ikke starter med Bibelen og hva den sier om Gud. Jeg starter med mennesket. Hva gjør jeg? Hvordan lever jeg? Hvordan forsøker jeg å skape mening? Eller hva skjer når jeg ber? Hvordan endrer ideen om Gud min måte å ‘være i verden’ på?, sier han, og fortsetter:

– På den måten innser jeg at 'konseptet Gud’ symboliserer tanken om at det er resonans mellom min innerste væren og den ytre virkeligheten som omslutter meg. «Jeg har kalt deg ved navn» eller «Gud har gitt livets pust» er noen av de metaforene i Bibelen som er sterkest i mine øyne. Fordi de sier at det er resonans mellom meg, og en Gud som kaller.

Å be uten svar

– Hvis man sier at Gud er noe abstrakt som ikke bryr seg med verden, gir det da mening å snakke om resonans?

– Jeg vet egentlig ikke om det finnes ideer om Gud som er totalt ikke-resonante. Og negativ teologi har sine begrensninger. Jeg husker jeg leste en historie i en kristen kalender som gjorde inntrykk på meg. Først tenkte jeg at den var teit, men så begynte jeg å like den … 

Rosa tar nå en liten omvei for å svare. 

Historien handlet om en mann som fylte femti år. Det var en milepæl, og han tenkte mye på hva han skulle bruke resten av livet på. Så han ba til Gud om svar. Da han ikke fikk svar, tenkte han «ok, Gud er sikkert opptatt». Han fortsatte å be, uten å få svar, og konkluderte da med at «Gud må jo virkelig tenke alvorlig over dette, siden han ikke svarer raskt».

– Jeg liker dette. For her er tanken «jeg hører ikke Gud, jeg forstår ikke Gud. Men jeg har likevel opplevelsen av at jeg har en slags tilgang, at jeg står i en relasjon til noe som lytter». Det er dette jeg kaller kallelse. Det er noe som adresserer meg, og som på et eller annet vis gir en opplevelse av at strengene 'vibrerer', sier Rosa.

Kognitiv ateist

Det er slik Rosa røper at han selv også ber – og ikke bare av og til.

– Jeg har oppdaget til min overraskelse, og dette har jeg ikke engang snakket om før, fordi jeg ikke kan forklare det … Men noen ganger tenker jeg at jeg ber konstant, sier Rosa, og fortsetter med trykk:

– Det er sant! For meg er Gud en adressat, en som jeg bruker hele tiden, og på mange forskjellige måter. Jeg tror det var Martin Buber som sa at han i kroppslig form var en sterkt troende, og i kognitiv form en ateist. Det er nesten det samme med meg. For jeg vil si at jeg har et intimt forhold til noe jeg kaller Gud. Men spør du meg «hva tror du på?», «er det en kristen Gud», «tror du han virkelig handler», så vil jeg ikke ha noe svar.

Gud som samtalepartner

– Så hvordan skjer det?

– Jeg vet ikke om jeg vil gå inn i det … Jeg spiller orgel i kirken for eksempel, og vi har disse faste bønnene, som den aronittiske velsignelsen, som jeg opplever som noe utrolig sterkt. Fra den hinduistiske gruppe som foreldrene mine gikk i, har jeg noen meditasjonsteknikker som jeg ofte bruker på kvelden. Men på et helt dagligdags plan, sier jeg ofte «Takk, Gud», eller «Vær så snill, Gud, hjelp meg gjennom dette».

Rosa tar en pause:

– Men jeg føler meg ikke så selvsikker når jeg snakker om dette. Det er ikke noe jeg kan rettferdiggjøre. Og du vet, straks du prøver å sette ord på noe, skjer det en fortolkning, en som kanskje ikke er akkurat den riktige.

Dermed griper han til et utsagn fra en britisk sosiolog-kollega, som har sagt at det å stå i en indre dialog, er en menneskelig betingelse:

– Dette er noe vi enten er veldig klar over, eller ikke. Men jeg vil si at Gud er en samtalepartner i livet for meg. Eller … jeg føler ikke at han sier så mye til meg, men jeg snakker hele tiden til ham.

Fjellets problem

– Det at noe utenfor oss selv kan påkalle oss, slik du sier. Slik som et fjell: Hvordan kan vi forankre den påstanden i en moderne vitenskapelig ramme, der vi egentlig ikke har noe utgangspunkt for å si noe om fjellet «an sich», for å bruke Immanuel Kants begrep?

– Det er selvfølgelig problemet. Og det er ganske interessant, fordi jeg opplever at det skjer en bevegelse, selv innenfor de mest beinharde vitenskapelige miljøene, der man forsøker å komme forbi dette skillet mellom subjekt og objekt, sier Rosa, og påpeker at påstanden om at «fjellet snakker til meg», tradisjonelt har hatt to løsninger. Den ene er realistisk. Den en andre psykologisk. 

– Den første tolker utsagnet som at fjellet selv kaller. Men for å få til dette innenfor en moderne ramme å tenke på, må man gi det en slags mystisk eller esoterisk tolkning.

Den andre løsningen avviser at det er fjellet som snakker.

– Derimot er det jeg som projiserer dette på fjellet. Fjellet er stille og bryr seg ikke, forklarer Rosa.

Poesiens visdom

Selv lener han seg på Charles Taylor, som han skrev doktoravhandling om. Taylor peker nemlig på en tredje løsning, en som han finner i den tyske idealismen, især den romantiske tradisjonen.

– Den sier at virkeligheten befinner seg midt i mellom disse to mulighetene. Det kan verken være slik at det bare er fjellet som kaller, eller at det bare er en psykologisk projeksjon. Det som virkeligheten er, er samskapt, sier Rosa, og mener dette perspektivet målbæres av blant annet den franske filosofen Bruno Latour og mye moderne fysikk. 

Dessuten eksisterer kanskje problemet bare i vitenskapen. Poesien eller dagligtalen problematiserer ikke dette, understreker Rosa:

– Vi sier at «bildet snakker til meg», eller «musikken snakker til meg», og ingen ville vært brydd eller overrasket av den påstanden. Det forteller at vi har en opplevelse av at virkeligheten er mye mer resonant enn hva vitenskapen har påstått.

Drøm om resonans

Men vi kan ikke produsere eller planlegge dette. Opplevelser av resonans har alltid et element av noe ukontrollerbart og utilgjengelig ved seg, sier Rosa. Han røper at det egentlig var teologen Rudolf Bultmann (1894–1976) som myntet det tyske begrepet «unverfügbarkeit», uten at han selv var klar over det, da han tok det i bruk.

– Det eneste vi kan jobbe med, er rammebetingelsene. Jeg må være åpen for det. Jeg må være i en situasjon som gjør det mulig for meg å bli påkalt av noe utenfor meg selv. Og det krever en viss tillit både til verden – og til meg selv: For jeg vet ikke hva som kaller meg, men jeg beveger meg mot det, og jeg tror at jeg er i stand til å svare på det, og komme i kontakt med det.

– Hvor ofte opplever mennesker resonans?

– De sterkeste resonansopplevelsene er ganske sjeldne. Men trenger heller ikke så mange av dem gjennom livet, sier Rosa, og forklarer at når vi først har hatt dem, så fører de til at vi velger å oppsøke de samme tingene igjen. Derfor fortsetter vi å gå på konserter, lese Bibelen, gå i fjellet eller andre ting.

– Vi har en forventning, og vi kan da oppleve svakere former for resonans, sier Rosa, og peker på at næringslivet, ikke minst turismen, lever av at vi har disse forventningene.

 Et forhold, ikke en ting

– Hvis vi har hatt en sterk opplevelse en gang. Kan minnet om den hindre oss fra å oppleve resonans på ny, fordi vi bruker oppmerksomheten på til å se tilbake?

– Faktisk har jeg ikke tenkt på det, men det virker plausibelt. La oss tenke over det ….

Rosa begynner å utforske påstanden. 

– Det er helt klart sånn at resonansopplevelser former forventningene våre. Dermed ser vi etter akkurat det samme. For eksempel vil folk gjerne høre om og om igjen en låt som de forbinder med en slik opplevelse. Dette er et stort problem for rockeband. Deep Purple lager fortsatt gode, nye album, men folk vil helst høre «Smoke on the water».

Rosa nevner en professor fra Bayreuth, som han siterer i boken sin om heavy metal. Professoren snakker om at folk har en slags «ørelappstol-holdning».

– De vil bare høre det samme som de en gang hørte. Og dét er helt klart en resonansdreper, sier Rosa. Og så får han et slags eureka-øyeblikk:

– Nå vet jeg hvor problemet ligger! Jeg vil si at resonans ikke er en ting. Resonans er et forhold. Du opplever dette transformerende av at du står i en forbindelse. Og hvis du minnes dét, så kan det skje igjen. Men hvis du fjerner deg fra selve erfaringen, og i stedet knytter minnet til objektet, så forhindrer du at det kan skje nye erfaringer av resonans, sier professoren, og konkluderer:

– Dette var faktisk en ny teori. Jeg burde skrive den ned, men du gjør det jo for meg!