Spirituell sakpoesi

Allerede boktittelen Karbonforbindelser peker på et sakpoetisk univers der alt henger i hop, og følgelig helt inn til karbonets varierte atomstrukturer. Poeten avdekker sakens kjerne, som samtidig er dens overflater:

«det er tidens egen tyngde som skinner

fra diamanten på ringfingeren din

når lyset brytes i de skarpe kantene

stråler øyeblikkene

forbi alle fortidens bindinger

små kvanter av evighet

i alle retninger»

Fra aske til edelstein

I disse to verselinjene har elementene tid, tyngde, diamant, lys, evighet og ringfinger fått sine språklig tvinninger, og med rytmemarkante innrim. Poesien oppstår i siste verselinje. Dette "i alle retninger" uttrykker parallelt både det skapende i diktet og Skapelsens uberegnelighet, på strålende vis.

Skapelsen av den eksklusive diamanten fordrer som kjent en helvetes temperatur. I den forbindelse tilbyr enkelte begravelsesbyråer å omskape kremasjonsasken til en edelstein, slik at du kan bære din kjære med deg videre, som det heter i annonseteksten, i "en feiring av livet". Eller var det døden?

LES MER: Døden til ein far, og sonen som vel å ikkje bli far sjølv, er kjernen i Steinar Opstad sine nye dikt

Tre årer

I Karbonforbindelser (en redselsfull tittel) er det tre tema–årer som kan skimtes bak språkets overflate, og de krysser hverandre i elegante mønstre. En åre transporterer naturforståelsen over i poesien, forstått som tankearbeid. En annen fører sorgens språk og erfaringer over til barnets friske håpsuttrykk. En tredje går gjennom fjell, vegetasjon, jord og hav. Denne skrivemåten gir diktene perspektivmangfold og tolkningsdybde.

Sofistikert

Flere av diktene til Ritland hører med blant det beste som skrives av poesi i landet. Dette til tross for at poeten gir seg hen til velbrukte stilmidler som speilmetaforikk. I enkelte partier blir diktene på høyresidene fragmentariske speilinger av diktene på venstre side. Det er sofistikert gjort. Utvidelsen av det tradisjonelle stilgrepet skjer mot slutten av boka der søledammen i ulike varianter får tjene som speil, kanskje for å minne oss om hvordan nevronene våre kan søke sitt eget (speil)bilde i det store bildet? Kapittelet heter forøvrig "Luftspeilinger".

«vannspeilet over asfalten viser

ikke lenger ditt ansikt

du er på den andre siden nå

bærer himmelen i øynene»

Naturen rundt oss

Noen av diktene er oppramsninger uten poetisk vendekraft, og poetens bruk av "som om"-setninger kvæler enkelte steder den poetiske gnisten. Jeg kan også styre min begeistring for bruken av "du" som indirekte selvtiltale (i stedet for det nakne "jeg"). De to siste diktene i boka virker henholdsvis litt for programmatiske og sentimentale, selv om Ritland her trolig har prøvd å slippe frem en strime av lys og håp.

Karbonforbindelser er alt i alt et analytisk arbeid der alle tenkelige fenomener som inneholder karbon undersøkes med naturviterens blikk og poetens språklige forvandlingskraft. Slik får vi nye tolkninger av hvordan vi forholder oss til naturen som er rundt oss. Med et gammelt ord kunne det kalles "naturinngivelse", for å indikere gavedimensjonen. Naturen har på cellenivå alltid strømmet gjennom mennesket og slik vært en uadskillelig del av oss, men i vår vestlige tradisjon har vi en livsholdning som har ført til et skisma mellom indre og ytre, mellom enkeltmenneske og fellesskap, fellesskap og natur, natur og menneskekropp, kropp og bevissthet.

LEST DENNE? Tine–Jarmila Sir følger opp fjorårets vonde dikt om overgrep med ei bok om selvmord

Gåtefullt

Jon Ståle Ritland viser at språket vårt kan være kjærlighetshandlinger som inkluderer oss i en sannere og mer håpefull forståelse av Skapelsens dynamikker, fra svarte hull til "kullet i øynene" (sic). Nyskapelsen skjer gjennom en forening av kunnskap, hjertelag og tankekraft, også i de fysiske livene vi lever. Gud og damp, skosåler og gravsteiner, besteforeldre og samfunnskritikk veves i hverandre til et stoff som både kan bli gåtefullt og rebuslignende, det siste på en skjerpende måte.

De minste forfatterne

Harde realiteter som forgjengelighet og fornyelse leder i disse diktene ikke til en støvklok diktning om "naturens gang", men blir spirituelle, underliggjørende dikt som krever sin leser fullt ut:

«karbonatomene, de minste forfatterne

skriver livet inn i cellene

litteratur i form av bakterier, plankton,

planter, organismer,

du leser meg nå

et uferdig dikt»

Det uferdige er det skapende, også i poesien.

LES OGSÅ: For Max Porter er det bare én historie som er viktig akkurat nå

---

Bok: Poesi

• Karbonforbindelser
• Jon Ståle Ritland
• Tiden forlag
• 62 s.
• Spirituelle, underliggjørende dikt.

---