Å se forskjell på folk

En ung student, bosatt i Napoli, takker ja til en jobb uten å vite hva den innebærer. Når han innlosjeres på arbeidsskipet ­viser det seg at det han skal, er å samle­ lik. Lik av flyktninger. «Det handler om nyrer, øyne, øye­hinner, milt, lunger, hud, hår, ører, hjerter, blodårer, kjertler, sener, hofter, ribbein, luftrør og så videre.» På det private helsemarkedet er de nylig druknede gull verdt.

Velbehagelig egoisme

«Havhøsting» kaller selskapet det. Menneskenes jakt på ressurser å utnytte, penger å tjene, får i ­Ingeborg Arvolas novelle «Sveipe,­ streife, stryke» et morbid uttrykk. For lika må være rimelig ferske om de skal være brukbare. Så ferske at de egentlig kan reddes ved hjelp av en hjertestarter.

Det handler om å se forskjell på folk. Noen har verdi, andre ikke. Det er en skrudd verden ­Arvola skildrer, men er den egentlig mindre forkrøpla enn vår virkelige? Gjennom novellas hovedperson, som lengter til internettdekning og et mobilspill som går ut på å sveipe for å hugge virtuell ved, tegner Arvola en ­tydelig parallell til den ofte virkelighetsfjerne, likegyldige streif­inga av nyheter vi selv bedriver.

LEST DENNE? Sære noveller for kresne humorister

Uvirkelighetsmomenter

I Plutselige varmegrader, finner Arvola, som tidligere i år også ga ut barne- og ungdomsboka Buffy By er talentfull, fram til ei rekke politiske saker og skrur dem til. Resultatet er ei merkelig samling fortellinger. Gjennom små og store uvirkelighetsmomenter skildrer Arvola tendenser i samfunnet av i dag, hele tida med en fantasifull inngang. Her finnes en ensom mann hvis hjerte­ gror ­avstikkere, som han for eksempel gir til en kollega når hun trenger transplantasjon. Og her finnes et framtidssamfunn hvor nær alle som blir gravide får assistanse, og mulighet til å velge egenskaper hos barnet. ­Arvola fortsetter i et spor som minner om hennes forrige bok, den dystopiske romanen Vilkår for liv (2018), som ganske vellykka lot en rev være hovedpersonen.

Manglende språklig teft

Plutselige varmegrader er ei overskuddsprega bok. Med sine snik­ete sci-fi-elementer og tydelige­ forankring i Finnmark (som søring er det nesten pinlig å bemerke) er dette litteratur som skiller seg tydelig ut i det norske, litterære landskapet. Men selv om Arvola er god på å finne interessevekkende mennesker og fortellinger, synes jeg novellene svikter i gjennomføringa. Jeg savner språklig teft, og en sterkere fortellermessig timing, en fintfølelse for når utbrodering trengs, og når det blir overflødig, slik at det blir lettere å henge med på novellenes småmerkelige universer.

LES MER: Hvordan følge opp den ultimate metoo–historien?

Uten dette går novellene seg dessverre litt vill, de forplikter seg ikke nok til sine egne universer, og klarer ikke å engasjere så mye som de har potensiale til å gjøre.

Novellesamlinger som denne viser hvor avgjørende litterariteten er. For uten denne – uten å være helt skrudd til gjennom ei litterær verktøykasse – sliter byggverket med å stå på egne bein. Arvola skriver samfunnsaktuelt og med fantasi, hun overrasker og får meg til å tenke. ­Likevel sliter mange av novell­ene med å holde seg oppreist.

---

Bok: Noveller

• Ingeborg Arvola
• Plutselige varmegrader
• Cappelen Damm

---