Sære noveller for kresne humorister

Helt siden antikken har komedien og tragedien levd side om side og vært like høyverdige. I vår tid ser det derimot ut til at komedien har mistet noe av sin status til fordel for mer «seriøs» litteratur. Dette ser ikke ut til å hefte Odd W. Surén, som i sin siste novellesamling, Hvis vi lever neste år, nettopp lar humor være et sentralt virkemiddel når han skildrer menneskelige aspekter som ensomhet, skam, alderdom og ønsket om å bli sett.

Språklig spenn

De ulike tematikkene som utfolder seg i løpet av bokens tolv noveller, bindes sammen ved at samme hovedperson går igjen i flere av fortellingene. Seks av novellene er riktignok skrevet av en person ved navn Wilson Lampe, men mye tyder på at Lampe er en fiktiv person som hovedsakelig eksisterer i hodet til fortelleren av de øvrige tekstene.

Wilson Lampe er en referanse til filmen Cast Away og Wilson-ballen som ender opp som rollefiguren til Tom Hanks' nærmeste venn all den tid han er fanget på en øde øy. Lampe hevder for øvrig å være søskenbarnet til Wilson Ball, noe fortelleren anser for å være tøv.

Det komiske anslaget fortelleren legger opp til, blir særlig vellykket i disse sære og selvrefleksive meta-partiene, som for eksempel når fortelleren har følgende å si om Lampes forfatterskap: «Han hevder dessuten at den første teksten i Fiskene egentlig handler om meg. Det vil jeg herved dementere på det sterkeste. Selv om det muligens er sant.»

Men novellene er ikke bare komiske. Det språklige spennet veksler mellom en melankolsk og sår tone, i for eksempel novellen «Ved», til det pompøse, for så å gli over til en langt mer folkelig uttrykksform.

Kvæfjordkake og porno

Et av bokens høydepunkter er den festlige novellen «Kvæfjordkake», hvor vi følger en sikkerhetsvakt som havner i en mildt sagt kjedelig situasjon, når han begynner å åpne ild mot de han er ment å beskytte, deriblant helseministeren. Og det bare på grunn av et stykke Kvæfjordkake, det og «Instinktene eller intuisjonen, etter tusenvis av timer med trening». Forklaringene, eller rettere sagt bortforklaringene, til denne sikkerhetsvakten for hvorfor han begynte å skyte samt tok en av renholdspersonellet som gissel, er like absurde som de forklaringene politiet selv har gitt de siste årene på egne vådeskudd. Her går humor og samfunnskritikk hånd i hånd og illustrerer hvor godt det går an å lykkes med en satirisk form.

Novellen om den pornoavhengige Hellemann Bolle som legger ut på en misjoneringstur til den isolerte stammen på North Sentinel Island er et annet høydepunkt. Her tematiserer forfatteren fremmedgjorthet og troen på at alt kan endre seg bare du reiser til et annet sted. Eventuelt også bare alminnelig kåtskap knyttet til tanken om et samfunn hvor alle går nakne. Teksten harselerer også med en type kristne; de som selv mener de er religiøse, men uten å ha et bevisst forhold til sin egen tro.

Satire uten overraskelse

Det er derimot ikke alle tekstene som griper leseren i like stor grad. Det skyldes i hovedsak at de ikke bestandig oppleves som like morsomme.

Her kan det nevnes at fortelleren i novellen «Wilson Lampe. En kort introduksjon» selv foregriper denne kritikken. Denne anmelderen er nemlig helt og holdent enig i at Lampe i novellen «Tjukk i penger», også omtalt som Lampes andre bok Erklæringer om selvinnsikt, «bare latterliggjør karikaturer av det han trolig ser på som massemennesket, eller rett og slett arbeiderklassen».

I denne teksten heter alle det samme, de vasser tilsynelatende i penger og har hus på Gran Canaria eller i Alicante. Dette er åpenbart ment å være humoristisk, men grunnen til at det ikke helt fungerer er fordi disse stereotypiske bildene av den harry arbeiderklassen oppleves som velkjente og oppbrukte, og dermed får mer karakter av å være et billig poeng. Satiren mangler et element av overraskelse.

Vanskelig balansekunst

Ofte kan det være nyanser som skiller latter fra gråt. Slik er det også for Suréns persongalleri, hvor det lettbeinte, ytre laget skjuler en langt mørkere sannhet knyttet til livets mange absurde og kanskje også meningsløse aspekter. Balansen mellom komedie og tragedie er med andre ord hårfin. Noen ganger faller Surén av linen, men stort sett er balansekunsten på topp.