Utfordrende bok om klimakrisen

Av og til har jeg vært i tvil, jeg innrømmer det: Hvor alvorlig er klodens tilstand, egentlig? Hva kan jeg gjøre? Hvordan bør jeg opptre som far dersom jeg vil være det mine Blekkulf-klassekamerater fra barneskolen kalte «miljøvennlig»? Når jeg sliter med å forstå, trenger jeg å lese. Jeg har noen få, internasjonale sakprosabøker om de globale miljøutfordringene. Men der de skårer høyt på grundighet og sak, svikter de totalt på formidlingsevne og språk.

LES OGSÅ: Er vi med på "det grønne skiftet"?

Lengsel

Jeg ble lei av tørre fakta, skyldte på at det var for vanskelig å sette seg inn i miljøkrisen. Hverdagen tok meg, jeg slurvet med søppelsorteringen, skrudde ikke av alle lampene om natta, kjørte bil til butikken. Ikke bra. Men nå kan jeg ikke lenger skylde på budbringerne i min tafatte innsats for kloden: Med 700-årsflommen har Espen Stueland skrevet boken jeg har lengtet etter. Stueland har skrevet 13 tekster om klimaendringer, poesi og politikk. Han kaller tekstene innlegg, fordi de inngår i en pågående samtale: Som respons på resonnementer, forskning, naturopplevelser. Engasjementet er stort. Stueland går til tekster om verden og undersøker språket som både pakker inn klimakrisen, og dermed tilslører den, og pakker krisen ut, ved saklig informasjon.

Petrologi

Boken er svært god, den fungerer: For det første er Stueland godt informert. Første bud for enhver sakprosaforfatter: Kjenn ditt objekt. Stueland har lest internasjonal sakprosa om miljøet og klimakrisen, politiske dokumenter, knusktørre klimarapporter, bestilte kvasi-forskningsrapporter og mer uavhengig forskning. Vi får tillit til taleren, fordi han kan sin sak og fordi han legger frem argumentene frem mot konklusjonen: Det haster. For det andre: Han adresserer leseren uten å bli belærende.

Vi skjønner hva Stueland vil. Han argumenterer for at krisen er omfattende, at det haster og at nye handlinger begynner med nye holdninger som begynner med ny innsikt, for enkeltindividet. Det er et sympatisk trekk at han har tillit til at taleren først må overbevise lytteren ved informasjon før lytteren kan aksjonere. For det tredje: Han opererer med en tydelig antagonist: Petrologen. Petrologien er en ideologi, en verdensanskuelse: «Når olje fremstilles som et udelt gode og oljealderen som en never ending story, er det uttrykk for petrologi.

LES MER: Asylsaken gir ikke velgerboost for Frp

Karbonlobby

Aktive petrologer har skapt en karbonlobby. De fleste er ansatt i oljeselskaper, i kommunikasjonsbyråer eller har politiske verv. Det finnes en iboende livsfornektelse i petrologien. En villighet til å suspendere klimarealitetene.»

Petrologen er en romantisk dikter, og skifter ut bunad og seterdrift med oljen. I petrologenes grunnfortelling om nasjonen (som egentlig ikke oppstod før det første oljefunnet i Nordsjøen), er det brune slimet nasjonens lim. Petrologen driver med nytale: «Bærekraft» handler ikke lenger om jorden og jordens tåleevne, men om oljeindustriens tåleevne, at industrien ikke må få for høye kostnadsnivåer, for da taper Norge penger. Petrologen er en femte statsmakt som påvirker opinionen. Stueland påviser hvordan petrologene initierer og påvirker forskningsprosjekter. Det blir særlig spennende å se hva NTNU og Universitetet i Bergen vil svare på Stuelands påstander om allianser med en oljebransje som finansierer forskningen deres. Og det er ikke snakk om småpenger: Statoil og NTNU signerte i 2013 en avtale verdt 310 millioner kroner. Særlig får Ola Borten Moe, Tord Lien og Jens Stoltenberg unngjelde, Stoltenberg fordi han var hjernen bak klimakvotesystemet. Stueland viser at klimakvotene var konstruert for at vestlige, rike land kunne kjøpe seg ut av forpliktelser til å senke utslippene. Norge ble landet som ikke deltok «i dugnaden, som har råd til å leie noen andre til å gjøre jobben mens vi iscenesetter oss som unntaksmennesker.» Opp mot Stuelands bakteppe blir disse norske aktørene komiske virkelighetsfornektere og spinndoktorer. Det er alltid morsomt når maktpersoner blir dekonstruert.

LES OGSÅ: Lykken er å rydde

Hjemmebane

Jeg skal ikke glemme poesien. Stueland tar avstikkere til nordisk diktning, og hevder at skjønnlitteraturen kan være en plattform for kritisk bevissthet, en slags avsløringens metodikk. Stueland vil ikke gi litteraturen en egen, uavhengig sfære. Han leter etter ansatser til politisert poesi. Han vil lese poesien som mer enn ord. Han tror på poesiens språk som performance, som språkhandlinger. Da kan diktet bli en oppfordring til rettferdighet, omsorg og solidaritet: Med naturen, med ofrene for vårt forbruk av naturen. Stueland er en fin litteraturkriker. Her er han på hjemmebane. Han viser til diktere som bygger ned avstanden mellom mennesker og natur. Han gir leseren poetiske nøkler for å avsløre klimaoptimistenes spådommer om en rik fremtid med olje. Min egen spådom, til slutt: Denne boken blir årets julegave til alle i olje- og energidepartementet.