Sterk tysk film om uniformert ondskap

Hvor dypt stikker våre moralske verdier hvis vi står presset opp mot veggen?

Hva ville jeg gjort i valget mellom å dø eller la andre bli drept?

Spørsmålene reiser seg som fugleskremsler ved synet av ­Kapteinen og vil nesten jage en ut av kinosalen. Men hvis man holder ut å se scener av krigs­forbrytelser, er dessverre budskapet viktig nok.

April 1945

Det starter noen uker før Hitler-Tysklands nederlag og verdenskrigens slutt. Det tredje rikets tropper holder på å gå i oppløsning av utmattelse. Faneflukt – desertering – er blitt vanlig.

Regissør Robert Schwentke åpner med å vise en møkkete soldat som løper for livet over et jorde. Bak ham kjører en bil med soldater som skyter etter ham. Rømlingen klarer så vidt å stikke seg vekk under en rot i skogen og unnslipper kulene.

I åpningsminuttene ligger sympatien hos den unge desertøren. Det er lett å forstå at han, da han plutselig finner en kapteins uniform i et forlatt kjøretøy på en øde landevei, kler seg om og dikter opp en ny identitet.

Hva gjør man ikke for å redde livet?

LES OGSÅ: Filmskaper Håvard Bustnes følger høyreekstreme i Hellas.

Blir brutal

Men skremmende­ fort forvandler den falske kapteinen­ seg til å bli en grufull aktør. Han er en eminent skuespiller som lurer de militære trill rundt der de treffer på ham i Emsland, ikke langt fra grensen til Nederland.

– Jeg er Willi Herold, utsendt av Føreren for å undersøke at dere gjør som han vil. Heil Hitler! sier 19-åringen og hilser med iskald mine under kapteinslua. Menige og befal han møter, tør ikke annet enn å adlyde. Til og med kapteinen som i starten skjøt etter den flyktende soldaten,­ lar seg lure fordi uniformen gir Herold et nytt utseende og en ny autoritet. Følgelig husker han ikke hvor han har sett ham før.

Enhver sympati med mannen­ som har funnet et knep for å overleve, setter seg fast i halsen da Herold og hans sammenraskede tropp ankommer Leir 2, en fangeleir for desertører.

Her beordrer han, som selv var på nippet til å dø, de andre kommandantene til å drepe fanger. I grupper på 30 blir de plassert i groper gravd av medfanger. Til tross for at desertørene synger «I det vakre Westerwald», som tyske soldater pleide å marsjere etter, skytes de ned uten nåde.

Heldigvis er filmen laget i svart-hvitt slik at de verste inntrykkene dempes.

LES OGSÅ: Ett minutts stillhet gir et interessant innblikk i tyskeres liv i den unge kommunist- staten DDR.

Tysk selvpisking

Scenene med avstraffelser og massakrering er fortalt i en makaber, nesten raljerende stil. Hurra, wir sind wieder da, står det på et skilt der en gruppe døde ligger i en haug i leiren.

De få forsøkene fra enkelte kommandanter på å stanse den falske kapteinen mislykkes.

Piskesnerten svir på ironisk vis da noen vil skyte ukontrollert i Leir 2, men blir stanset av en som roper: – Det er ikke tysk å drepe slik. Slutt! Alt skal skje ordentlig.

Den ordentlige måten viser seg å bestå i at fire fanger bindes sammen hånd i hånd. De kommanderes så til å løpe av gårde mens de plaffes ned bakfra.

Bøddelen fra Emsland

Jeg får lyst til å avvise grusom­hetene med at de er oppdiktet. Men det går ikke. Willi Herold var en tidligere fallskjermsoldat som i april 1945 ikledde seg en Luftwaffe-kapteinsuniform som han fant.

Sammen med dem han lurte med seg, tok han over kommandoen i Aschendorfermoor fange­leir og beordret drap på over 100 fanger. Til tross for at leiren ble bombet av britene, slapp Herold og gjengen hans unna. Så reiste de rundt og tok livet av folk de mente ikke tjente det tyske riket.

Slik fikk han tilnavnet ­Bøddelen fra Emsland. Etter krigen ble han arrestert av britene og dømt til døden i 1946, 21 år gammel, sammen med seks av sine kumpaner.

LES OGSÅ: Jødeforfølgelsene ble også et tap for det norske kunstlivet.

Redde sitt eget skinn

Alt i alt varer filmen for lenge. Hadde den vært laget av en ikke-tysker, ville jeg sagt at den overdrev og harselerte for grovt. Men regissør Schwentke er tvers igjennom tysk. Han har hittil markert seg i Hollywood med science fiction-filmer (Insurgent) og actionthrillere (Red). Nå har han vendt hjem for å hundse sitt eget folk.

Men Schwentke lykkes i mer enn å piske tyskerne for fortidens synder. Han viser hvor lett det er for enhver å legge fra seg etiske normer når alternativet er å dø.

Det synliggjøres i en scene der to utsultede fanger i Leir 2 underholder på en fest i befalsbrakka. Etterpå tvinges gjøglerne til å delta i Herolds myrderier. Den ene adlyder, den andre tar sitt eget liv. Hvem hadde jeg slått følge med?

Bare én mann i Herolds følge,­ Walter Freytag, blir mer og mer plaget av kapteinens oppførsel og forsøker å opponere mot ugjerningene. Men grunnregelen – at du som soldat må adlyde en kommando – vinner også hos ham.

De få scenene i farger som er lagt inn underveis, er fra nåtiden. Den ene viser at Aschendorfermoor i dag er en mark med kornstubber der leiren lå. Fargene skrus også på under rulleteksten der Herold og hans følge sjokkerende nok raner folk på gatene i en moderne tysk by.