Anmeldelser

Fedre og sønner i diktaturets tid

Individets rett til å tenke selv og protestere mot overmakten skildres tankevekkende i et drama bygd på faktiske hendelser fra DDR i 1956.

Vi har fått rikelig med­filmer fra 2. verdenskrig og thrillere fra den kalde krigen på 1960-tallet. Men fortellinger om hva som skjedde i fasen ­etter 1945 og fram til Berlin-muren ble reist i 1961, er det færre av.

Her gir Ett minutts stillhet et interessant innblikk i tyskeres liv i den unge kommunist- staten DDR. Republikken ble ­etablert i 1949 i det som var ­sovjetisk okkupasjonssektor etter Hitler-Tysklands fall. De tre andre sektorene, styrt av de allierte maktene Storbritannia, USA og Frankrike, ble til Vest-Tyskland.

Filmen skildrer en hendelse som fant sted i en by som nå heter­ Eisenhüttenstadt. Den ­ligger ved elva Oder like ved grensen til ­Polen og ble i 1950 ­organisert etter sosialistiske prinsipper under navnet Stalinstadt.

Regimet tillot ikke sine borgere å reise fra DDR til Vest-Tyskland fordi de fryktet hjerneflukt blant de unge. På 1950-tallet fantes det likevel ett smutthull som får en viktig rolle i filmen: Å ta toget til Øst-Berlin og videre til Vest-­Berlin. Regissør Lars ­Kraume får fint fram hvordan passasjerene fra DDR ble nøye sjekket og måtte oppgi gode grunner for å reise til Vesten, samt love å komme tilbake.

Mange i Stalinstadts voksende befolkning fikk jobb i byens nye stålverk. Der arbeider far til en av filmens hovedpersoner, skoleeleven Theo. Fordi det er hardt å jobbe med det glødende metallet dag ut og dag inn, er arbeideren stolt over at hans eldste sønn går siste år på gymnaset og snart kan ta høyere utdannelse. Det vil gi ham helt andre yrkesmuligheter enn slitet i industrien.

Så inntreffer en skjebnesvanger hendelse som setter avgangseksamen og framtiden i DDR på spill for Theo og 20 medelever i klassen hans. Hvem de unge menneskene var i virkelig-­
heten, vises på et dokumentarisk foto helt til slutt i filmen.

Opprøret i Ungarn

I dag er det som skjedde nesten patetisk. Men dessverre finnes det nok av totalitære regimer verden over til at knepene for å kontrollere individer virker gjenkjennbare og troverdig skildret.

18-åringene Theo og hans venn Kurt tar toget til Vest-­Berlin under påskudd av å skulle ­besøke graven til Kurts morfar. Det de egentlig vil, er å gå på kino for å se en film med den lettkledde jungelkvinnen Liane.

I kinosalen overrumples de vel så mye av en forfilm med Film-avisen som fortelles om Imre Nagy, Ungarns tidligere stats-minister. Han hadde prøvd å ­distansere Ungarn fra Sovjetunionen, men ble tvunget til å fratre i 1953. Nå – i 1956 – ­leder han et ungarsk opprør, får ­guttene vite.

Da de forteller om dette hjemme i Stalinstadt, svarer fedrene at Nagy og hans tilhengere er kontrarevolusjonære oppviglere som vil ødelegge sosialismen. Men i den forbudte radiosenderen RIAS Berlin, som guttene lytter til hos en onkel av kameraten Paul, meldes det at Ungarns mest berømte fotballspiller er blant de drepte frihetskjemperne. Det blir gnisten som tenner en opprørsk brann hos tenåringene. Blir ­sosialister virkelig drept av ­sosialister? spør de fortvilet.

Ett minutts stillhet

Et flertall av ungdommene støtter Kurts forslag om å holde ett minutts stillhet i klasserommet til minne om de falne i Budapest. Men ­læreren som skal undervise dem i første time, blir rasende fordi han ikke forstår hvorfor elevene tier stille.

For oss i trygge, demokratiske­ Norge framstår markeringen som en bagatell. Men den kommunistiske skoleledelsen stempler straks handlingen som forræderi mot den rette lære, inspirert av fascistene i Vesten.

Fra da av presses og tyranniseres Theo, Kurt og medelevene av rektor og skolestyrets leder. Sistnevnte ter seg som en snedig manipulator (iskaldt spilt av Jördis Triebel). Sågar DDRs utdanningsminister, skremmende gestaltet av Burghart Klaußner, kommer på besøk og truer elevene med utvisning og utestengelse fra all videre utdannelse i landet.

God karaktertegning. Ett ­minutts stillhet kunne fort ha blitt en støvete film fra en epoke som heldigvis er forbi. Når dramaet likevel griper tak, er det fordi ­regissør Kraume setter de viktigste elevene inn i en familiekontekst som gjør inntrykk.

Gradvis forstår vi at de nære vennene er sønner av kvinner og menn med høyst ulik historie ­under 2. verdenskrig. Kurts ­morfar – han som ligger på kirke-­
gården i Vest-Berlin – var ­nazist, noe Kurts autoritære far stadig trekker fram som forkastelig.

Klassekameraten Erik tror på sin side at hans avdøde far var en revolusjonær sosialist som ble drept av nazistene. Denne oppfatningen avsløres på kynisk vis av skoleledelsen som en grufull løgn, noe som får tragiske ringvirkninger for Erik og fører til hjerteskjærende dramatikk. Også Theos rettskafne far, ­industriarbeideren, har skjulte ­sider som han ikke snakker høyt om, i frykt for at det kan skade sønnen.

Bare Pauls onkel, han med den forbudte radioen, tør å være ­opposisjonell. Overfor tenåringene setter han navn på det de har gjort: Dere er statsfiendtlige.

Hva så med mødrene? I et ­hierarkisk oppbygd samfunn der alle passer på hverandre og mange blir angivere, er det lite spillerom for å stå imot når skole-­
ledelsen vil straffe ettminutts-protestantene. Kvinnene velger taust å støtte sine barn når disse på drastisk vis vil sikre sin egen utdannelse og framtid utenfor DDR.

I filmer som levendegjør individets kamp mot overmakten, vil systemets talspersoner nødvendigvis framstå som onde, gjerne uten snev av menneskelig empati.

Likevel oppleves det ofte som en kunstnerisk styrke hvis filmskaperen antyder at enkelte maktpersoner kan endre seg. Det gjelder for en av mennene i Ett minutts stillhet. Dermed ­ender filmen på en optimistisk tone som viser at anger og forsoning er mulig selv etter at mye har gått galt mellom fedre og sønner.

Les mer om mer disse temaene:

Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser