Smertefull oppvekstskildring

Anmeldt av Astrid Fosvold, kultur@vl.no

At ungdomstiden virkelig er den smertefulle brytningsperioden de fleste av oss ikke ønsker å oppleve igjen, blir enda sannere­ med Bergen ungdomsteater. ­Pedro Carmona-Alvarez' nyeste­ roman handler om Marita, ­Johannes og Andreas fra de er tolv til begynnelsen av 20-åra. Og det gjør vondt når hormonutviklingen galopperer og gjør ungdomstiden til et monster ­under senga. Lyst vekkes, relasjoner dannes og brytes, ungdommene strever og posisjonerer seg på ny og på ny. Ungdomsmiljøet er spirende intellektuelt og nysgjerrig. Langsomt modnes de og Johannes, teaterregissøren in spe, danner Bergen ungdomsteater.

LES MER: Hva har Olav H. Hauge og Franz Kafka­ til ­felles?

Dysfunksjonell

Men romanen handler også om ulike måter­ å vokse opp på. Alene med ­moren lever Marita i en dysfunksjonell familiesituasjon, der barnet gir omsorg og moren er omsorgstrengende. Marita vet aldri hva hun selv trenger, men alltid hva moren har bruk for. Full av ­depresjon og virkelighetsflukt holder Kari, som moren insisterer­ på å bli kalt, datteren våken om nettene. Marita stiller utslitt på skolen etter å ha hatt nattevåk over moren.

[ LES MER LITTERATURSTOFF FRA VÅRT LAND ]

Johannes kommer fra et stabilt akademikerhjem med overskudd og omsorgsfulle foreldre. Kontrasten mellom Maritas vanskelige hjemmesituasjon og denne overskuddssituasjonen er slående. Naturlig nok er Johannes full av ressurser og pågangsmot. Marita – tung og tiltaksløs. Etter endt skolegang begynner han å studere – hun jobber i fotobutikk. Likevel handler boka om så mye mer enn ulike oppvekster.

Tid

Den åpner med Pedro Carmona-Alvarez' karakteristiske måte å skrive om tid på: «Senere skal jeg snakke om andre ting enn mammaer og pappaer og stedene der jeg vokste opp, der mamma og pappa og jeg først levde sammen med søstrene mine, på et vis, selv om de alltid var døde». Her er fremtid, nåtid og fortid fortalt i et eneste drag. Det fascinerer.

Tidstematikken gir romanen et melankolsk skjær. Marita og Andreas bærer begge tyngden av døde søsken med seg. Især tynges Marita av vekten av foreldrenes livserfaringer fra før hun ble født. Samtidig er hun «utskåret mot horisonten» for Johannes. Det trygge fremtidsperspektivet tilfører teksten optimisme. De er kunstnere i kim. Marita tar bilder og fanger øyeblikk som husker.

Mer spredt

Hukommelse og gjenfortelling er viktig. Bergens ungdomsteater er en oppfølger til romanen Været skiftet og det ble sommer og så videre. Her inntreffer den viktigste hendelsen i Maritas liv – før hun blir født. Den første romanen om Marita er kortere enn denne og mer springende, men oppleves samtidig mye mer konsentrert. Historien er så uvanlig og sterk – den danner liksom selve kjernen og forutsetningen for fortellingen om Marita.

Kanskje er det derfor jeg ser den første boka, som er nominert til The International Dublin Literary Award som sterkere og bedre enn årets utgivelse, som er mindre konsentrert. Bergen ungdomsteater handler om flere­ ungdommer i samme gjeng, springer mellom personer og i tid, og har dermed både blikk mot dynamikken i gruppa og ­enkeltes ulike oppvekster. Jeg savner den tematiske konsentrasjonen fra forrige roman. Marita har tross alt den mest interessante forhistorien, bærer også den største smerten og er den mest interessante skikkelsen.

«Frittstående oppfølger» sier forlaget om Bergen ungdomsteater. Tja, mon det? Etter mitt skjønn henger i alle fall disse to romanene temmelig godt i hop. Bergen ungdomsteater avslutter med en cliffhanger og jeg håper inderlig vi får en roman til om Marita – snart. En slik trilogi vil være et sterkt motstykke til Tore Renbergs romaner om Jarle Klepp.