Som å se 
et ­menneske i øynene

Dagbøker, fragmenter av tanker, refleksjoner underveis og litterære eksperimenter rommer det som ikke er så lett å si høyt blant mennesker. Utgivelsen av Olav H. Hauges dagbøker og Franz Kafkas såkalte «oktavhefter» (han hadde sluttet å skrive dagbok og begynte med sine blå «oktavhefter», hvor han i løpet av to år skrev ned tanker og tekster, ti hefter til sammen), er av det slaget.

Vi inviteres inn, Olav H. Hauge forholder seg til «universet», det store – og det aller største, som er inne i oss. Religion, natur, kristendom og visdomslitteratur er referanser. Kafka søkte seg mer og mer mot sin egen jødedom, ikke «de døde ritualene», men den levende kilden med blankt og mørkt vann.

Se i øynene

De to bøkene er som å se et annet menneske lenge i øynene. Begge lette etter en vei mens de skrev, skriveprosessen var sånn – en erkjennelsesvei, hvor den daglige dont klang med. Ingen ting er skrevet med romantisk skjønnskrift, Gud forby.

LES OGSÅ: Setningsmesteren

Hauge er tydelig og klar og lever i en erkjennelsesverden hvor det vi ikke fatter er det vakreste. Mens Kafka er forfatteren, som selv i det minste tenker litterært. Forresten, det gjør Hauge også. De ­søker på sett og vis eller ganske presist en ­rikere måte å leve på.

«Ein diktar ikkje, det vert dikta i ein», skriver Hauge.

Nær natur

Olav H. Hauge lever i og nær naturen, han ser heller ikke bort fra at han finner Gud der. Det er jordnært, nært:

«I dag laut eg til å fyra i omnen, so kaldt var det. No snjoar det i kissebærblomen.»­

Hos Kafka kan møtet med «naturen» være slik:

«En liten gutt hadde en katt, den var det eneste han hadde arvet etter sin far, gjennom katten ble han borgermester i London. Hva kan jeg bli gjennom dyret jeg har arvet? Hvor brer den kjempestore byen seg ut?»

Den ene lever i naturen, den andre i storbyen Praha. Klangen er forskjellig.

Hvem har skrevet

Jeg har lest høyt fra Hauges dagbøker for folk, og spurt – hvem har skrevet dette:

«Var til fjells i dag, fyrste gong i vår. 
– Draumsterke tankar steig upp i meg: Eg yngste eg kunde byggje og bu her; einsam med meg sjølv, og mine tankar! – Faa sitje der og sjaa, sjaa ut yver ­susande lider av lauv; sigle med ­blikket yver svagande, urgamle furuskogar; der stemning raader, og kvilande, æveleg fred, under susande, svagande kjempetre –

– Og so, lengst bak og lengst burte for manneauga – fjelli – kvilande, himmelblaa reine; stigande fram or draumdis og blaagraa tronhimmel. – Du rekk eit stykke upp mot æveheimen! – Og viser oss leidi, leid mot ævehøgdi, – der eg for min part alltid stundar! –

Eg vilde hevde meg upp der, fraa alt trongsyn hernede, her ingen forstår meg! – Der vilde eg ride fram i solglans, gjennom blånande høgder og himmlar, – ridande paa ei snjokvitdunlett, svivande sky, skode ut yver all heimen. – Ja, derfraa maatte vere flog, og luft nok under vengene for kjenslor tankar – høgre enn alt –

Der uppe maatte hausen min kunne kvede ut ein song!»

Det gjettet riktig. Det er Olav H. Hauge som 16-åring.

I Hauges hus

Jeg har ikke vært i Kafkas hus. Men jeg har vært i Olav H. Hauges­ – der er det ikke mye som forstyrrer: Asketisk (som diktene), rene flater, få møbler, bokhyller renskåret som et haikudikt, ikke en eremitasje, det er svært gode rom å være i. I hyllene – et særdeles kresent utvalg av det største som mennesker har frembrakt av poesi og litteratur ellers. Kristne og andre religioners mystikere har plass blant haikudikt og Walt Whitman, Emerson, Goethe og Brecht.

«Du må aldri gå til vitskapen og spyrje­ kva dei meiner um andelege spursmål. Dei har ikkje greie på det. Spør Jesus, Blake, Wergeland og Olav Nygard um slike ting», skriver han.

LES OGSÅ: Vil vi helst ha forfattere med plettfri vandel?

Armlengdes avstand

Der Hauge er direkte, rett på, leses Kafkas tekster på armlengdes avstand, de er «lenger unna». Et utslag av hans elendige farsbilde, vil en psykiater si. Prosessen, hans mest kjente roman, er grunnen til at vi – når noe er absurd – sier «helt Kafka». Den handler om Josef K. som vekkes av politiet en morgen og arresteres på sin 30-årsdag uten å skjønne hva han siktes for. Det handler om (oss alle) Josef K. som vi er med gjennom et absurd og labyrintisk rettssystem, en kamp mot tåkestint byråkrati.

Det slapp ham aldri, domstolen som Guds nederste redskap, det korrupte, uhederlige. Likevel innvaderes Josef Ks hele tilværelse av Gud, dessverre i gestalt av skitne, ubehøvlede domstolsbetjenter.

Forlatte sjel

«Hva klager du over, forlatte sjel? Hvorfor flagrer du rundt livets hus? Hvorfor drar du ikke ut i verden som tilhører deg, i stedet for å kjempe her for det som er fremmed for deg. Heller en levende due på taket, enn en halvdød, krampaktig motstrebende spurv i hånden», skriver han i et av ­«oktavheftene».

Det som kan være traumer hos Kafka, blir til aktiv klarhet hos Hauge:

«Sume kan vel leva utan religion, eg kan det ikkje. Religionen er det einaste som kan stø meg, styrkja mitt hjarta, gjeva meg tru. Dagleg øving i meditasjon er meir turvande enn tablettar.»

LES OGSÅ: Skapelsesdiktning i norsk drakt

Ikke en søndagsreligion, men en religion som er der hele tiden, i hver bevegelse, hvert et takk.

«Bibelen er strid kost, det, og ikkje søtebrød», skriver han: «Sentimentalitet, og storparten av vaneforkynning i vår tid er ikkje noko anna, finst det ikkje mykje av i den boki, det skal vera visst. Also: les ­bibelen! Der er helsesamt brød for kropp og sjel!» ... «vårt liv lyt ha himmel og helvite, elles rotnar det.»

Nær ilden

Det er stort å få være med på dette, to reiser, to mål. Og likevel er de i samme verden. «Kommunikasjon» er et populært ord, en klisjé uten klang. Vi «kommuniserer» mer og mer og står lenger og lenger fra hverandre. Kafka og Hauge kommuniserer. Fordi de lever tett på ilden.

«Den største ulukka som kan henda oss er å verta utestengd frå det løynde romet i oss. Det kan nemleg henda,» får være det siste ordet, Olav H. Hauge.