Poetisk og livlig på biblioteket

Alle bøkene som ­bibliotekene må kaste fordi ingen låner dem – er det ikke fryktelig? Det ­tenker i hvert fall ­bibliotekaren og Anna. Anna er en bok­elsker. Hun leser alltid og er en av biblio­tekets flittigste ­brukere. Sånn sett har trolig Klaus ­Hagerup nok en gang skrevet ei bok om seg selv, slik vi har vent oss til å elske ham for. Det kan jo ikke være tvil om at han ­elsker bøker!

Jenta som ville redde ­bøkene rommer Hagerups sterke, språklige kvaliteter og blikk for det menneskelige. Han forteller på en liketil og slentrende måte, observerer og beskriver tydelig, men kaster samtidig de frie assosiasjonenes ­forsonlige lys over påstandene. Dette er noe av det som gjør det så lunt å lese ham. En dyp toleranse og et ­aldri sluknende håp gjennomsyrer også denne boka, som dessuten har flettet inn en ­engasjerende spenningstråd.

Opprørende

Anna oppdager ved en tilfeldighet at ­enkelte av bibliotekets bøker blir kastet. Det opprører henne. Hun tar opp saken med fru Monsen bak skranken, som også er fortvilet over dette. Men de har jo ikke plass til å ta vare på dem. De drøfter ulike løsninger, som både er underholdende og sier noe om innsatsviljen til Anna. Jenta prøver å dra opp låne­tallet helt selv og ender opp med et digert trillebårlass. Men bøkene skal jo leses også. Det blir for mye, selv for den vesle ­bebrillede lesehesten.

Her gjør boka et hopp. ­Kampen for å redde bøkene blir satt på vent, fordi det dukker opp ei enkelt lita bok, som Anna blir fengslet av. Den heter «Den forheksede skogen» og rommer klassiske elementer: nærhet til et annet menneske, en dramatisk hendelse og litt overnaturlighet. Men når den er på sitt mest intense, ­stopper den!

[ LES FLERE BOKANMELDELSER HER ]

Finurlig

Anna blir desperat og gjør alt for å løse gåten med boka hun nettopp har lest. Vi som leser boka om Anna, blir nødt til å følge hennes bestrebelser. Jeg skal ikke røpe hvordan disse slutter, men antyde at Hagerup har en finurlig avslutning på Annas dilemma. Og så kan man naturligvis diskutere om han rotet seg helt bort fra den opprinnelige utfordringen i boka, eller om det munnet ut i et genialt Columbi egg. Jeg heller i retning av det siste. Det programmatiske utgangspunktet for boka kunne fort bli for svett hvis det hele hadde fått en kjekk og grei løsning.

Inntrykksfullt

Denne ­poetiske og livlige boka er gjennom­illustrert av Lisa ­Aisato. Hun har nok en gang levert et knippe inntrykks­fulle bilder. Hun har skapt ­varierte og nyanserte personligheter til teksten, som det er spennende å betrakte i ulike sinnsstemninger. Anna selv er frisk i fargen på nesetippen og kinnene. Hun ser slett ikke ut som en blek bokorm, til tross for markerte briller. Hun har dessuten et kraftig temperament, som kommer til uttrykk på varierte måter ut ­gjennom boka. Hennes beste venn, 
bibliotekaren, er tilsvarende sjarmerende framstilt. Det er lett å forstå kontakten som kan oppstå mellom de to.

Den aller sterkeste illustrasjonen er likevel den fra ­åpningen av boka, der Anna har drømt at hun er blitt ­gammel. Måten Aisato har fanget den drømmen på, er besnærende. En svevende kvinneskikkelse som samtidig kan være ei ungjente, flyter over byen og går langsomt i oppløsning. Dette er en fin døråpner til resten av boka.

Gammeldags

­Biblioteket i denne fortellingen er av den gammeldagse sorten, uten maskiner som ­scanner, men med skranker der man kan ­treffe på en engasjert ­bibliotekar. Det er ­kanskje også noe som snart blir ­eksotisk og ­nesten magisk. Boka til ­Hagerup og Aisato ­ville ikke vært på langt nær så ­fengslende hvis Anna ­ruslet alene mellom reolene før hun la de utvalgte bøkene på glassplata.