Nærhet uten nerve  

Hos Anton Tsjekhov er det sjelden ytre handling som driver dramaet frem. I stedet er det stemningen som bærer stykket: lavmælt, melankolsk, fylt av undertekst og tragikomikk. Karakterene sørger over tapte muligheter og liv de ikke fikk leve, mens lengsel, frustrasjon og livssmerte siver ut mellom ordene.

I Onkel Vanja befinner vi oss i kjent Tsjekhov-stil på et avsides gods på den russiske landsbygda. Vanja (Trond Espen Seim) og niesen Sonia (Hanne Skille Reitan) har i årevis drevet gården for å støtte Sonias far (Håkon Ramstad), en aldrende professor som bor i byen. 

Når han vender tilbake med sin unge kone Jelena (Andrea Bræin Hovig), rakner idyllen. Vanja innser med bitterhet at professoren slett ikke er den store tenkeren han trodde, men en selvopptatt mann. Han har ofret sin ungdom, helse og lykke for å drive familiens gods og sende inntektene til professoren, i troen på at han tjente en høyere sak.