«Hvis du prøver å bevare noe, oppbevarer du ikke alt du har på samme sted», sa Seth Rogen da han var gjest i podkasten til Marc Maron på tampen av juli. I samtalen mellom de komikerne – begge jødiske – kom det frem at førstnevnte har et anstrengt forhold til Israel. Han «ble foret med løgner» om landet i oppveksten, ingen fortalte at det bodde mennesker der før 1948. Rogen har vært vâr overfor antisemittisme siden barndommen, men uttrykker at et eget land ikke nødvendigvis er nøkkelen til å holde jøder trygge.

Marihuana

Han omtalte seg som ikke-troende og skiller skarpt mellom jødiskhet og jødedom. Bakgrunnen har vært avgjørende for ham, ungdommens somre ble tilbragt på jødiske leirskoler, og han er gift med en jødisk kvinne.

Som komiker og skuespiller er han imidlertid kjent for en mer tilbakelent, ja stoisk stil enn nevrotiske kapasiteter som Woody Allen og Jerry Seinfeld. Engasjementet for cannabis er muligens hovedårsaken. Rogen er en varm talsmann for marihuana, i fjor startet han sågar opp produksjon og distribusjon av sitt eget varemerke i Toronto, etter at hjemlandet Canada legaliserte stoffet.

LES OGSÅ: Det er vondt å se hvor avstengt fra det moderne samfunnet de ortodokse jødene i New York lever i TV-serien «Unorthodox»

Forfølgelse

HBO-aktuelle An American Pickle omhandler jødiskhet på en mer direkte måte enn noen annen Rogen-film. Det begynner i 1919, i en fiktiv østeuropeisk bygd med det humoristiske navnet Schlupsk. Tilværelsen er parodisk knallhard og fattigslig, blottet for Spelemann på taket-aktig livsglede. Hovedpersonen Herschel (Rogen) flykter fra elendighet og kosakk-forfølgelse til USA, der han får jobb med å drepe rotter på en agurksyltefabrikk. En måtelig spektakulær ulykke gjør at han havner i et fat med saltlake, der han ved et medisinsk mirakel konserveres i 100 år.

Dobbeltrolle

Når han er ute av tønna for å skape kulturkræsjkomikk i nåtidens Brooklyn, har det gått ni minutter av filmen. Herfra og ut kan handlingen katalogiseres under Rogen-spesialiteten bromance – sjangeren der vennskap og friksjon mellom to heterofile menn har form av en romantisk komedie. Møtet mellom Herschel og hans eneste levende familiemedlem, oldebarnet og app-designeren Ben (også spilt av Rogen) blir snart preget av misunnelse og rivalisering, men publikum forstår at de har mye å lære av hverandre.

LES OGSÅ: Vellykket skrekkbilde av evangelikale politiske krefter i Brasil

Trump-satire

I Brooklyn og etter hvert hele USA blir Herschel oppfattet som en genuin hipster, godt hjulpet av tradisjonelle klær og en nåtidsvennlig skjeggpryd. Startup-selskapet hans, som selger nettopp syltede agurker blir en nasjonal suksess. Kontroversielle uttalelser om skatt og kjønnsroller gjør ham bare mer populær – her harselerer filmskaperne med Donald Trump – men ukorrektheten har en grense: Når Herschel lures av Ben til å si sin ærlige mening om kristendom (moren til Jesus var prostituert, kristne er idioter) erklæres han som folkefiende. Men gjett om det løser seg til slutt!

Konstruert, usannsynlig, forutsigbart

Å kalle An American Pickle for en lettvekter vil være en underdrivelse. Satiren er grovmasket og demokratisk – her skal vi vanlige folk le av vulgær politikk, sosiale medier-skandaler og hipsteres autensitetsjag. Manuset tar beleilige snarveier, noen av dem (som ikke-forklaringen på Herschels konservering) er selvbevisste, de fleste er bare hastverksarbeid. Hvorfor går hovedpersonen konstant i de samme klærne? Hvor bor han? Fiendskapet med oldebarnet føles konstruert. Samtlige avgjørelser fra presse og statsadministrasjon er totalt usannsynlige. Handlingen er forutsigbar ned til mikronivå – den eneste virkelig store overraskelsen er det u-rogenske fraværet av jazztobakk. Dette er Rogen på jobb – å gestalte begge hovedpersonene har muligens gått på bekostning av overskudd og improvisasjon.

Samtidig kan man nikke sakte anerkjennende til budskapet: At ulike generasjoner har mye å lære av hverandre, og at vår tids mangel på åndelighet og ettertanke ikke er et gode. At tradisjonelle sysler som bønn og respekt for levende og døde slektninger er sunne verdier – uavhengig om man selv er religiøs eller ikke.

Les flere anmeldelser av Einar Aarvig:

Upload skildrer det virtuelle himmelrike, hvor alt kan kjøpes og selges

«Lovecraft Country» blander rasismetematikk med slimete monstre og gaper over for mye

«Normal People» viser den nye inderligheten til dagens unge generasjon