Vellykket skrekkbilde av evangelikale politiske krefter i Brasil

Vi er i Sør-Amerikas største land og en barnestemme forteller at året er 2027. En markering ved navn «Suveren kjærlighet» har erstattet karnevalet som landet største feiring. Kristne krefter ytterst på høyresiden har skapt nye maktstrukturer, men det insisteres på at statsapparatet er sekulært. Dører i offentlige bygg er utstyrt med scannere og skjermer som opplyser alle om kvinners tilstand: Er de gravide?

Drive-in-kapell

Den religiøse Joana er byråkrat i en Folkeregister-lignende institusjon. Her hindrer hun ektepar som ønsker skilsmisse med vell av manipulative metoder. Hun er selv gift og ønsker seg barn. Er en infrarødstrålende innretning som skal lyse på mannens edlere deler løsningen? Eller ligger den hos støtteforeningen Guddommelig kjærlighet, der medlemmene har samkvem med hverandre? Eller hos presteskapet, representert ved en pastor i et drive-in-kapell. Han driver sjelesorg gjennom bilvinduer og er fort ute med å spille smektende pop-salmer når Joana ber om hjelp.

Disco-gjenskinn

Denne avvisende holdningen, den pulserende musikken og de knæsje fargene gir filmen assosiasjoner til norske Disco, produsert av Tromsø- og Bergens-baserte Mer film. Gjennom midler fra Sørfondet har selskapet faktisk også vært med på å finansiere Guddommelig kjærlighet.

Ulikt 1984 og de fleste andre dystopier, skildres altså et strikt samfunn med fargerik palett, og dessuten fra synsvinkelen til en entusiastisk tilhenger av regimet. Handlingen drives fremover av hennes lengsel etter å få barn for å tjene Gud.

Regissør og manusforfatter Gabriel Mascaro vet å utnytte kontrasten mellom rosa pastell og dyp konservatisme. Den satiriske historien har sterke paralleller til Jesu’ fødsel, og går i rette med maktmisbrukeres ukritiske ofre, snarere enn med religion i seg selv. «Alt som er gjort i Guds navn er bra», sier drive-in-pastoren. Det er ikke meningen at kinopublikummet skal si seg enig.

Bolsonaros allierte

Med unntak av en nydelig scene fra en voksendåp – med korsang og korps – er filmen fattig på åndelighet, noe annet er heller ikke meningen. De mange scenene med ulike former for samkvem er ment å være pirrende, de skal skape en lidderlig friksjon med strenge prekener.

«Den søramerikanske ny-evangelismen, ei enorm religiøs, kulturell, sosial og politisk vekkingsbølge, var avgjerande for president Jair Bolsonaros valgsiger», kom det frem i et intervju filmskaperen gjorde med Klassekampen i høst, da Guddommelig kjærlighet ble vist på Film fra sør-festivalen. Filmen advarer mot hvordan Brasil kan se ut etter et tiår med Bolsonaro-styre, et regime som er ute etter kontroll over kvinnekroppen.

Subtil?

Samtidig har den universelle trekk som gjør den interessant også utenfor hjemlandet. Guddommelig kjærlighet er en vakker og helstøpt filmopplevelse, som utvikler seg til en moralsk fabel der hovedpersonen møter sine egne holdninger i døra. Samfunnskritikken hamres sjelden inn, det er et godt grep å møte denne dystre fremtiden i øyehøyde med byråkraten som trives i jobben sin. Atmosfæren er gjennomgående alvorlig, men filmen er fint tjent med uventede innslag av humor og absurditeter. Og hvem er egentlig denne barnestemmen som, fra et nærmest kosmisk ståsted, tar oss gjennom begivenhetene?

Guddommelig kjærlighet, med sin avanserte satire og ditto sexscener, er ikke en film for de store massene eller noe familien oppsøker sammen. Men som en tilstandsbeskrivelse av hva mange brasilianere frykter, og som en fabulering over hva som ligger i ønsket om å danne nettopp familie, fungerer den utmerket.

Les mer om Guddommelig kjærlighet her: Med Bolsonaro som president er filmen blitt ubehagelig aktuell, synes regissøren

Les også Einar Aarvigs anmeldelse av Disco: «Fyll hjertet ditt med Jesus» er svaret på alle Mirjams problemer