Anmeldelser

«Normal People» viser den nye inderligheten til dagens unge generasjon

Som andre ungdomsserier fra dette tiåret, dyrker irske Normal People følelser mer enn handling og «konsept». Er det derfor den har blitt sommerens store snakkis?

Overklassejenta Marianne forelsker seg i sønnen til vaskehjelpen, klassekameraten Connell. Følelsene er gjensidige, men den populære idrettsgutten svarer litt for kjapt ja på spørsmålet om de skal holde forholdet hemmelig på skolen. Marianne oppfattes nemlig som et slags utskudd her ved den det nordvestlige irskekysten, hun kan være kald og kranglete. De deler en sterk litteraturinteresse og er begge kvikke, intelligente typer som opplever en umiddelbar tiltrekning til hverandre.

Connell beundrer Mariannes uredde besluttsomhet, som på sin side gjerne skulle hatt Connells varme stødighet og sosiale evner.

Litterært forelegg

De elsker hverandre lidenskapelig, men får altså en skeiv start som kjærester, en ujevnhet i maktbalansen som skal vedvare gjennom fire år og tolv episoder. Under studenttilværelsen ved Trinity College i Dublin er det Marianne som finner seg best til rette sosialt, mens Connell stadig blir minnet på egen arbeiderklassebakgrunn.

Det er noe tidløst over denne blandingen av klasseforskjeller, dannelsesreiser og forvirrede ung voksen-følelser, tankene går til forelskelser hos søstrene Brontë, Jane Austen og D. H. Lawrence.

Og forelegget er litterært: BBC og den amerikanske strømmetjeneste Hulu har tatt for seg Sally Rooneys suksessroman ved samme navn («Alle de andre» på norsk), og serieversjonen er temmelig bokstavtro. Rooney har stått for bearbeidingen selv.

LES OGSÅ: Kritiker og småbarnsfar Einar Aarvig tipser om filmer og serier hele familien kan se sammen

Klassiske oppskrift

Hver episode avlegger paret et halvtimes besøk med ujevne mellomrom over fireårsperiode. Grepet er ikke originalt, David Nichols' roman En dag (2009) og Edvard St. Aubyns Patrick Melrose (2012) gjør lignende øvelser, begge har resultert i gode film- og TV-adaptasjoner.

Det unike med Normal People er vektleggingen av følelser – de ytre omstendighetene som driver handlingen videre er redusert til et minimum. Connell og Marianne veksler mellom og være kjærester og å være helt eller delvis ulykkelige i andre forhold gjennom studenttilværelsen. For seeren og for parets indre stemmer er det aldri tvil: De er ment for hverandre. Fremdriften gjennom episodene er dermed noe så tradisjonelt som spørsmålet om de «får hverandre til slutt». Den klassiske oppskriften duger, og vel så det.

Subjektiv

I romanen vekslet Rooney mellom perspektivene til de to hovedpersonene, og serien har et lignende grep. Stilen synes tilbakeskuende, som en bearbeiding av minner, ikke ulikt serieversjonen av Elena Ferrantes Mi briljante venninne. Og hva sitter sterkest igjen når man oppsøker ens egen fortid med tankene? Følelsene, naturligvis. Det skjer nær sagt ingenting med seriens mange bifigurer, alt er sentrert rundt de melankolsk forelskede. At flere av dem er tett på stereotyper (Mariannes iskalde mor og ondsinnede bror, Connells forståelsesfull og varme mor) er et resultat av dette subjektive fortellergrepet, og skal ikke nødvendigvis forstås som «klisjeer».

Denne poetiske tilnærmingen krever en ekstraordinær personregi og rolletolkninger, og kjemien mellom skuespillerne Daisy Edgar-Jones og Paul Mescal er formidabel, full av lag på lag av uuttalte sinnsstemninger. Enkle blikk rommer store emosjonelle spektre, slik foregår brorparten av historiefortellingen inne i publikums hoder. Skuespillerne er på vagt ulike frekvenser, sammen skaper de både harmoni og dissonans, en musikalitet som er betydelig større en enkeltsatsene.

LES OGSÅ: «Lara Jenkins» handler om oren som ikke taklet sønnens suksess

Magnetisme

Normal People har fått oppmerksomhet for sine mange og forholdsvis langtrukne sexscener, skildringer det er lett å anta har bidratt til snakkis-statusen. Kamera er ikke mer nærgående enn i såpeserier, kjærlighetsaktene er gjengitt på et «smakfullt» vis, selv når de er ment å være overskridende. Det skjer for øvrig bare i Mariannes destruktive forhold, samkvemmet med Connell er ømt, gjennomsyret av gjensidig respekt. Scenene fremstår aldri som spekulative, men som nødvendige for handlingen, de er den fysiske manifestasjonen av magnetismen mellom de elskende. Hver scene i Normal People er nemlig ladet og meningsfull.

Kanskje det sier noe om dagens unge voksne at 2020-seriene de er målgruppe for er så emosjonsstyrte? Norske Rådebank (NRK) og Hjerteslag (TV 2) prioriterer også inderlige hjerte og smerte-kvaler fremfor ytre dramatikk. Normal People legger også klasseforskjeller inn i miksen, distinksjoner som riktignok var tilstede i Rådebank – men bare for å gjøre et poeng av den mer urban-intellektuelt orienterte kjæresten til den handlekraftige hovedpersonen. Normal People diskuterer hvordan klasse- og familiebakgrunn påvirker prioriteringer, som utdanningsmessige veivalg og muligheter. Men viktigst av alt er kjærligheten.

De viktigste erfaringene

Når Normal People har blitt en så stor snakkis – hyllet av publikum og kritikere, er det på grunn av tidløse kvaliteter – den er i direktekontakt med publikums egne minner fra den forvirrende overgangen til en selvstendig voksentilværelse. På uredd, men aldri banalt vis, skildrer serien den første forelskelsen og hvordan det føles å bli avvist når du er 19 og hvordan disse erfaringene former deg. I motsetning til sine norske sjangerfrender, følger den maksimen om å «vise, ikke fortelle», ansiktsuttrykk er det suverent viktigste virkemidlet.

Det er gledelig at en så følsom og samtidig kunstnerisk og litterær serie kan bli et så stort fenomen.

---

Normal People

  • Irsk TV-drama, på NRK 1 og nett-tv
  • Regi: Lenny Abrahamson og Hettie McDonald
  • 12 episode a 30 minutter
  • Med: Daisy Edgar-Jones, Paul Mescal
  • Aldersgrense 12 år

---

Les mer om mer disse temaene:

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser