Jubileets beste
 innspillinger

Sibelius' musikk skal for all del ikke muntres opp, den er tonesatt alvor – alvorets skjønnhet. Særlig viser to av feiringens komplette symfoniutgivelser nesten et kammermusikalsk anslag til musikken. De er det finnene John Storgårds og Okko Kamu (tidligere sjef for Oslo Filharmoniske Orkester) som står for.

Ikke spøk.

Okko Kamu har en «skarp», nesten nødtørftig, inngang til Sibelius' univers. Klar og ­tydelig, dynamisk tøff når det kreves, men «avfettet» i den forstand at den aftenrøde romantikken ikke får samme gyldighet som hos andre. Det gjaldt, og gjelder, å «slanke» uten at tonene tappes for eksistensiell kraft. Underveis med Kamu, er det umulig å ikke tenke på den finske «barkebrød­maleren» Akseli Gallen-Kallelas bilder.

LES OGSÅ: Dette var Jean Sibelius.

Mytisk klang.

John Storgårds tolkning deler ­fellesskap med veteranen Paavo Berglunds (1929 – 2012) siste Sibelius-syklus med Chamber ­Orchestra of Europe (Finlandia records). Den gangen var det flere tomler ned enn opp, mange syntes det ble «tynt». I dag klinger tolkningene selvfølgelige – som å ta et glass kaldt vann i varmen.

Storgårds lar sødme og mytisk alvor prege sitt syn. Han dveler (i motsetning til Kamu) og lar varm orkesterklang synge ferdig i et frodig ­orkester (BBC Philharmonic). Adagio-delen i den optimistiske femte­symfonien, er et kontrollpunkt. 13. november 1914 skriver Sibelius i sin dagbok: «Ti minutter på elleve så jeg seksten svaner. Det er en av de sterkeste opplevelsene i mitt liv. Gud, for en skjønnhet! De sirklet over meg, lenge. Og forsvant i den disige solen som et sølvbånd.» Dette hører vi, det er et vesentlig, usedvanlig vakkert innslag i «den femte». Storgårds gjør det mytisk, vakkert og «urørbart».

LES OGSÅ: 150-årsjubilanten Sibelius fornyes

Pianoet på Ainola.

Disse to – i særdeleshet Storgårds – er en «gave» til dem som vil feire komponisten. Storgårds er romantiker og klassisist i samme tonene, det dveler og er likevel slankt. Han skal følge meg gjennom vinteren.

Og for all del én til: En deilig utgivelse hvor Sibelius-spesialisten Folke Gräsbeck spiller en hånd full av Sibelius’ pianostykker på komponistens eget piano på Ainola. Visst kalte Sibelius pianomusikken sin for nødtørftigheter for å ha til «smør på maten», men her har de sjarm – og opptaket har en usedvanlig atmosfære. Et piano som de største har spilt på, giganter som Wilhelm Kempf og Emil Gilels.