Isprinsesse­ så det ­duger

Hva er det som dør hver morgen, men fødes på nytt i hjertet hver kveld? Hva er det som varmer når en tenker på store bragder, brenner i kjærlighet og kjølner når man dør? Hva er det slags is som tenner ild? Hvis Calif (den kyske, iskalde, hevngjerrige prinsessen Turandots frier) ikke kan svare på de tre spørsmålene, mister han hodet. I motsatt fall vinner han prinsessen og hele Kinas rike, noe frierne tiltrekkes av (selv om Turandot følger med på kjøpet). 26 har svart feil før ham, så han spiller høyt. Svarene er enklere enn noen har trodd – håpet, kjærligheten og Turandot. Hun svimeslås av forvirring. Det er da Calif – som naturlig nok vil ha en prinsesse som elsker ham – plutselig snur quizen og stiller ett vilkår: Hvis hun kan gjette hva han heter, skal hun få ham. Ellers går det ille.

LES MER: – Første norske opera som kan bli verdenssuksess

Hører verden til

Det er saft i forestillingen, som hadde premiere i helga. Calif synges med bravur­ inntil det humant hysteriske av den meksikanske Puccini-tenoren Diego Torre. Elizabeth Blancke-Biggs er ­isprinsesse så det duger, denne sopranknuseren av en rolle (fullt på høyde med Wagners Brynhilde), tilbyr hun sin mirakelstemme, som hun med letthet turnerer fra det lyrisk taktfulle til en stemme av storm og stål. Og Marita Sølberg – perfekt i rollen som slaven Liú, det egentlige, humane element her hvor alt, som alltid, er menneskelig kaos så lenge kjærlighet møter frost. Sølbergs poetiske stemme og mildt fortvilende uttrykk som til slutt åpner seg med vakker kraft, hører nå med selvfølge den store verden til, ikke bare Norge.

LES MER: Når mennesket blir maskin

Kanskje derfor

Denne «moderne» og brutale utgaven av folkeeventyrenes Prinsessen som ingen kunne målbinde, er Puccinis­ siste verk. Den har vært snakket ned av kritikere, teoretikere og publikum helt inn til vår tid – som vanskelig, upoetisk, banal, skuffende til Puccini å være og manipulerende (hva er galt med å forføre et publikum?). Mer naturlig er det å se Turandot som en syntese av La bohèmes lyriske behag, den mørke ekspresjonismen i Il tabarro og Toscas hardhendte brutalitet. En opera som i musikk vender seg fremover det 20. århundre, mens de andre snur seg mot det 19. Kanskje derfor.

SPALTIST: Hvem man tror sammen med er viktigere enn hva man tror

Til slutt håpet

Turandot er i utganspunktet det gamle Kinas­ opera.Et gammelt Kina med Puccinis hildringer av kinesisk i dyprød farge og melodi, kles tradisjonelt og ofte i en eventyrregi med kinesisk landskap, hoff og overhengende trær.

Regisøren Andreas Homoki, derimot, tar friskt grep og skifter ut det mytiske Kina med et Kina i frykt, beven og fortvilelse: Det autoritære, undertrykte Kina – den fjerntklingende kinesiske keiserbyen er blitt Peking i presens. Scenen preges av et enormt spørsmålstegn, som åpner seg og lukkes. Og det hele starter med en tumult av en anonym, uniformkledd allmue, som virrer rundt i redsel for Staten «som ser deg», det lyner fra øvrighetens himmel. Her utspiller Turandots kulde seg. Og til slutt håpet.

SPALTIST: Det gikk lenge før man tenkte at kjønn var en del av frelsen

Kort og kontant

Operaen Turandot utfolder seg kort og kontant, historien «fortelles» så det smeller. Slik som her, denne kvelden og kveldene som kommer. Det er kontraster nok, slik det skal være – en heftig beiler, en mildt sagt motstandsdyktig prinsesse med usedvanlig klart og talende kroppsspråk og en mild slave. Kanskje ble kontrastene vel klare, Diego Torre hadde det – tross sin enorme stemme – veldig travelt på scenen, mens resten dvelte i den tunge, undertrykte roen (som han også, tross alt, er en del av). Selv folkeeiet Nessun dorma tok han seg ikke helt tid til å brenne inn i oss. Det går også an å spørre om ikke det store spørsmålstegnet – og spørsmålstegnene på TV-skjermer – var vel overtydelige. Vi snakker i alle fall om en «rett på» forestilling, uten de store følelsene (som Turandot egentlig aldri helt utløser). Mer en sangmessig opplevelse enn en scenisk. Men talen er tydelig: Den som vil lære en bedre verden å kjenne, må kunne elske.