Anmeldelser

Sent på jorden?

Rolf Wallins blinkende, sprakende operadrama Elysium er den første, norske operaen som kan bli verdenssuksess.

Det handler om mennesket. Det vil si: Hva er et menneske, hvor går grensen mellom våre kropper, våre tanker og ny teknologi? Er vi mennesker dersom vi fjerner smerte, konflikt og sorg? Noen har spurt før, David for eksempel, som i åttende salme synger og spør: «Hva er da et menneske at du kommer ham i hu?»

Goldt og poetisk

Scenen er en gold labyrint, en familie famler sine dager i den og gjennom den: Sover, elsker, hater, er livredde, skjønner lite. Er vi de siste menneskene på jorden? Noen soloppganger senere dukker det transhumane «mennesket» opp, som med en implantert datachip i halsen handler uten konflikter – ingen blir syke, ingen dør og den verdensomspennende freden vi så sårt lengter etter, er blitt virkelighet. Besnærende.

Rykter om krig

Mens de lysende, nye vesenene smidig beveger seg i den «høyere» sfære til vidunderlig, kraftfull musikk av imponerende karat, kravler menneskene rundt i sin selvlagde elendighet, en monsterverden der krig og rykter om krig tar knekken på alt menneskelig.

Hva tenker Wallin, er det slik det blir, hva er moralen? Moralen er operaen, som bretter scenarioet ut for oss i skjønnhet og redsel, slik at vi kan snakke om det, tenke den brutale tanken, finne vårt fotfeste i dette store spørsmålet. Det er operaens moral, bønnen om at vi tar stilling.

LES INTERVJUET: Wallin utforsker skillet mellom menneske og maskin

Minner om eventyret

Men hvorfor opera? Det vil enhver skjønne som i dagene fremover utsetter seg for dette mesterverket i musikk, scenografi, utførelse og tydelighet. En kunstnerisk «renhet» og edruelighet rundt et tema som raskere enn tanken godt kunne ende i lammende moralisering. Her betaler vi for det «språket» verken politikere eller statsoverhoder noen gang vil få grepet på, Elysium er et bevis på kunstens evne til å gå bak talen, bak påstandene, bak føleriet. Mens legene peker på medisinskapet, drar Wallin og tekstforfatteren Mark Ravenhill (etter en idé av Simen Svale Skogsrud) oss heller inn i en fantasiverden som kan minne om eventyret: Det er ikke sant, men det er sant! Det er bare en hinne, en fjernhet som skiller det ene fra det andre.

Tekstens styrke.

Som andre eventyr, er enkelheten og repetisjonene tekstens styrke, vel moderne mennesker vil si at den er banal. Men les da for all del folkeeventyrene som lever på stadige gjentakelser av enkle, noen vil kalle det «banale» vendinger. Men banalt? Neppe. Akkurat som teksten i Elysium ikke svulmer av filosofiske, moralske og fiffige formuleringer, gjør heller ikke musikken det. Det kler den golde tilstanden: Det er synd på mennesket. Og det kan man rope ut i det uendelige. For det er like sant som eventyrene er sanne.

Naturens lov

Dette er altså ingen vanlig søndagspromenade, dette her. Operasjangeren tro er dramaet en følelsesåpner, Elysium kommer «innenfor». Det er vanskelig å snakke om poesi i en slik sammenheng, men jeg våger. For skjønnheten er en vanskelig størrelse – med én gang vi nevner den, viser den oss baksiden. Den er ikke «skjønn». Til syvende og sist handler det om mennesket som vil bli Gud, tar Guds plass og som betaler med skrekk og gru. Mennesket lengter etter å bli Gud, og det (tilsynelatende) gudemennesket (i operaen) – det elektroniske – trekkes også tilbake til sitt jordiske, sitt menneskelige. Eller gjør det?

Og: Det slutter sterkt nok. Nettopp fordi det ikke slutter.

LES OGSÅ: – Science fiction kan være med på å drive den teknologiske utviklingen

Sikker suksess

Det aner meg at operasjef Per Boye Hansen vil ta med seg Elysium under armen, ut i den store verden, når han fratrer neste år. En sikker suksess.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser