– Høystandard utgave av Den flygende hollender

Den Norske Operas nye Den flygende hollender er et renskåret drama: Ingen påfunn, en spøkelsesopera mellom rederens og matrosenes utrygge/trygge mahognikontor og den hvileløse «hollenderen», som skjebnen har dømt til å seile på uhyggehavet til evig tid – om han ikke finner kvinnen som forløser ham. Når «hollenderen» Terje Stensvold sleper seg inn blant menneskene med sin inn til døden-uhyggelige skikkelse og en stemmekraft som må høres selv i himmelen, er det tett på å kunne spørre: Hvem er vi her, kontorister i lunt farvann eller han som seiler i mørket med håp om en havn. Det forunderlige, ja, rett ut sagt, skumle, er at «hollenderen» er det «stødige» punktet vi i denne massen forholder oss til. Det er han – spøkelset – som uroer våre liv.

Borgere i to verdener. Det er ikke en plysjtung oppsetning, som trauste wagnerianere ønsker seg (– wagnerianere er som kjent like konservative som Bob Dylan-fans). Heller ikke en «moderne», i glass, stål og betong. Den er tankeklar, hvor det gåtefulle avløses av en såre alminnelighet på sjøkapteinens kontor, som i korte sekvenser forvandles til et skipsdekk. En gest, som styrer unna operaens største fallgruve: Å «gjengi» spøkelser som spøkelser, de skal bare anes. Regissøren Andreas Homoki erkjenner at i gamle dager kunne man det – ikke nå, når spill og film animerer en så perfekt utgave av de «usynlige» at et operaforsøk vil falle platt i bakken. Homoki definerer et indre og et ytre rom, vi aner det indre og lever i det ytre. Slik er vi borgere i to verdener, noen ganger overlapper de hverandre. Det er «hollenderens» tilværelse. Han seiler – med sin siste rest av menneskelighet – billedlig talt på et «isfjell» av en skute. Han slites av håp.

Høystandard. Det er en høystandard Den flygende hollender som går over scenen på Den Norske Opera utover våren. Det er nok av utgaver som jakter på en forklaring, en avsløring, en «sannhet» og som ikke tar høyde for mysteriet, respekten for det synet ikke kan overvinne. Denne baksiden det ikke er mulig å komme på baksiden av. Denne forestillingen drives av sangen og musikken, scenografi og regi bygger opp under det musikalske dramaet som i full kraft skjer i stemmer og orkester. Altså en motsats til den regiavmakt som ofte nok i dag fører til «støy» for øye og ører. Den svensk-amerikanske Metropolitan-sopranen Erika Sunnegårdh synger med klar, sølvblank bryststemme og hardt trykk, skjønnheten i den sjelen som gir operaen håp, Senta, «hollenderens» potensielt frigjørende kjærlighet. Magne Fremmerlid gestaltet på sant vis og med ruvende røst hennes beregnende far, og Henrik Engelsviken leverer som en sann Wagner-tenor når han setter punktum for det hele. Og likevel: Kvelden var Terje Stensvolds. En viljerevet «hollender» på avveier. Ikke rart operahusene i Europa vil ha ham. Men det er for sent, han vil ikke mer – barnebarn kaller, som han har sagt i intervjuer de siste dagene.

Mange fallgruver. Den flygende hollender har mange fallgruver, blant annet dirigenter som er så besatt av havstormene at resten forsvinner i dem, i hvert fall blekner. John Helmer Fiore satser på det transparente, altså klangskjønnhet framfor patos, det kler oppsetningen. Patos og mahognivegger, det ville gått galt.

Og koret synger til gull.

I det hele tatt, mye klaffer i denne oppsetningen. Ikke minst riktige stemmer til riktige figurer. Det er en såpass behersket forestilling at vi med rette kan snakke om et wagnersk gesamtkunstwerk, ingen av verkets uttrykk trenger å kjempe om plassen. Slik drar det av gårde under en dyster vinterhimmels sarte fargenyanser og værets og døgnets skiftende lune. Hildret i en ramme på kontorveggen.