Kjærlighet på alle kanter

Den britiske institusjonen Paul Weller fylte 60 i sommer. At «The Modfather» skulle eldes med stil, var det ingen som stilte spørsmålstegn ved. På sin nye plate sitter han på omslaget i en grønn fløyelsstol og titter ettertenksomt til siden med en sigarett i hånden.

Er det med stilen viktig? Vel, hans første band The Jam passet aldri helt inn i punken, for til tross for sterk klassebevissthet, politisk orientering og merkelappen «sinte, unge menn», kledde de seg også pent og var inspirert av soulmusikk. Etter 18 topp-40-singler på rad i årene 1977–1982, la Weller ned bandet og startet The Style Council, som for mange i musikkmiljøet nok bare var en enda mer forvirrende miks. Sofistikert soulpop, sosialisme, cappuccino og smart bekledning i blanding.

LES OGSÅ: Spiritualized sitt seneste album viser at mennesket ikke lever av brød alene.

Tilbake til gode sanger

Jeg har selv opplevd hvordan et Style Council-coverband (!) har fått briter til å danse og synge med i allsang en lørdagskveld på byen der borte. Uansett om vi snakker sent eller tidlig i karrieren, band eller solo, sitter nok Wellers sanger i den kollektive bevisstheten i England på en måte som vi ikke helt kan forstå her hjemme, selv om noen av oss prøver oss med påstanden om at Style Council er ett av de beste popbandene i historien.

Solokarrieren har vært en variert affære, med noen store høydepunkter, men også mye rot, og ikke minst mangel på det tidligere kjennemerket: fantastiske låter. Det er derfor gledelig at årets album er en retur til gode sanger. Albumet tilføyer musikalsk sett også et nytt aspekt til Wellers karriere, ettersom platen er akustisk, nesten folk- eller kammerpop-basert, med mye kassegitar, stryk og en og annen blåserlinje. Åpningslåten «The Soul Searches» begynner som en akustisk vamp, men så kommer den lille forflytningen i akkorden i refrenget og Wurlitzer-soloen, som gjør at man tenker «Yes!» og alt klikker på plass. En låt!

En pappkopp er nok

Det kan hende at det kommer av bakgrunnen min, men jeg har i all min enkelhet litt problemer med tekster som gir seg ut for å være veldig «dype». Eller ganske store problemer, egentlig. Men i stedet for å gi et eksempel på hvordan så mange norske tekstforfattere kortslutter sine egne tekster med å forklare alt, eller med å være seg litt for bevisste sin egen «visdom», kan man bruke Paul Wellers tekster som et positivt eksempel på hvordan det heller kan gjøres.

Allerede på den selvtitulerte solodebuten fra 1992 finner man den flotte låten «Above The Clouds». Her blir noe så konkret og enkelt som refleksjonen av en pappkopp i et togvindu, mot blå himmel i bakgrunnen, en åpning mot spørsmål om egen dødelighet og hva som finnes der oppe:

Through the windows of the train,

I caught reflections of a paper cup,

Hanging small in a pale blue sky,

Never knowing which way's up

Above the clouds, what's to be found,

I have to wonder, will I be around

LES OGSÅ: Torun Eriksens siste plate er en formtopp i en allerede flott diskografi.

Sann mening

Årets True Meanings plukker på en måte opp dette tidlige anslaget igjen, for den samme blå himmelen er med her. Men nytt er at nå handler nesten hele albumet om slike refleksjoner. Låten «Aspects» var den første som ble sluppet i forkant av platen, og når den nå kommer tilbake i albumets helhet, føles det som om den har rukket å bli en av de store sangene, som kan få gå og gå i runde. Hvor finner man svarene, mønstrene og sann mening «under the blue sky»? «It's always inside you», synger han, «holding the answers».

Det ville selvsagt være enormt motstridende om man først påstod at svarene er inni en, og så begynte å predike de ferdige løsningene, og det er styrken til tekstene at Weller holder seg lang unna slikt. Låten «May Love Travel With You» snakker om «the grand design», de fine linjene i geometrien og om mønstrene i vitenskapen, men kjærligheten i tittelen er kanskje det nærmeste han kommer et tydelig budskap her. På albumets sterkeste låt, «Movin On» formulerer han det åpent: «I’ve got love all around, I don’t need nothing else». Weller synger overraskende forsiktig på store deler av platen, men i dette lille crescendoet er han også tilbake i den konsentrerte vokalkraften han er så kjent for ellers. Den sinte unge mannen er med årene blitt til den rolige og avklarte, men er også i stadig bevegelse der han sitter i den grønne stolen sin.

LES OGSÅ: Et plateselskap i Berlin gir ut plater som aldri ble laget, av band ingen har hørt om.

Høl i gjerdet

Jeg husker jeg en gang hørte en nå godt voksen mann fortelle om hvordan han som ung soldat hadde fått i oppdrag å passe på grensegjerdet på en veldig øde plass, langt, langt fra det lille stedet han var vokst opp på. Han hadde heller aldri vært i utlandet. Helt alene en stille natt løftet han opp den underste ståltråden i gjerdet og sprang alt han maktet en rask runde tjue meter inn i nabolandet før han returnerte tilbake på posten sin. Så hadde han vært i utlandet han også.

Flere av disse sangene holder på samme måte opp ståltråden for en real runde inn i tanker om virkelig mening, kanskje til og med inn i metafysikken. Om du oppfatter det som farlig og beiner tilbake etter en kort tur, eller om du bestemmer deg for å ta deg god tid, er mer opp til deg. Sangene i seg selv bare holder det åpent, og selv denne beskrivelsen av dem er bare et bilde og ikke akkurat vitenskap.