En burlesk julefortelling

Forlater vi salen fylt av julestemning? Etter å ha sett årets juleforestilling på Nationaltheatret, klarer jeg ikke å fri meg fra følelsen av vi i stedet har fått en overdose mørke og forvirrende mye fjas.

Mine medbrakte små har riktignok ikke kjedet seg ett sekund, til det har spenningsnivået i form av spøkelser og uhyggelige kulisser holdt dem i ånde.

Charles Dickens historie er nemlig fylt av ingredienser som ikke bare byr på pur julestemning: «En julefortelling» beskriver omvendelsen hos den gamle gjerrigknarken Ebenezer Scrooge. Når jula nærmer seg får han besøk av gjenferd så vel som ånder, med advarsler om hvordan han bør leve livet sitt. Slik går Scrooge fra å være en egoistisk julehater til å bli en gavmild arbeidsgiver og et raust medmenneske, som gleder seg over høytiden.

Siste rolle

Castingen føles forfriskende original, selv om Anne Krigsvoll ikke er uvant med å spille mannlige hovedroller. Hun var nylig å se som Edvard Munch på film.

Denne gangen er rollen som Scrooge hennes siste på teateret før hun går av med pensjon. Krigsvoll gjør det med en mangel på raushet vi tror på i rollen som gjerrigknark, men er også troverdig i sin «omvendelse».

I et ellers solid, men litt anonymt skuespillerensemble, utmerker Hanna-Maria Grønneberg seg. Og får mye ut av rollen som den soulsyngende ungdomsforelskelsen Isabella, hvor fraseringene i stemmebruken mildest talt tar av.

[ Nationaltheatret får kritikk: – Scenen er totalt pregløs ]

Skusler det bort

I Maren Bjørseths regi er det først og fremst de skumle elementene i fortellingen som får utfolde seg på scenen. Scenograf Katja Ebbel følger opp med et dystert spøkelseslignende bybilde. Kontoret til Scrooge hensetter en til et aldri så lite skrekk-kabinett, der han også står og sover, nesten som en vampyr – bortsett fra at han sutter på tommelen, da. Morsomme detaljer som dette krydrer en forestilling, som ellers byr på store svakheter.

Stykket er et klassisk juleeventyr, men handler også om helt universelle ting som forskjellen på godt og ondt og hva som er viktig i livet. Fortellingen gir mange anledninger til julestemning, men som teater skusles det litt bort.

Scenen der Scrooge endelig skjønner at han må ta vare på de rundt seg, og drar på besøk med kalkun til den fattige arbeideren, rommer gavmildheten og fellesskapet man forbinder med jula. Men på Nationaltheatret forsvinner varmen og gleden i hjemmet, følelsen av at det tross alt blir jul likevel, litt ut i ingenting.

Fri dressur

Dramaturgien kan være vrien å henge med på for de minste. Når åndene tar Scrooge med på en reise gjennom livet sitt, blir tilbakeblikkene på barndommen og glimtene inn i fremtiden, en smule forvirrende.

Størst forvirring skaper likevel kostyme- og maskeavdelingen som får utfolde seg i fri dressur. Her blir ånder med platåsko, voldsomme parykker og utspjåkete klær, til forvirrende skikkelser der man ikke helt får taket på hverken dem eller budskapet de kommer med.

Nevøen til Scrooge har blitt en skrulle i glorete, dekadent disco-antrekk, mens spøkelser og feer har barter og skjørt om hverandre. Mer enn å støtte opp om fortellingen, tar det litt luven av det hele. Her virker det som man ikke har stolt på at teksten holder. I stedet for å gå til kjernen av Dickens vakre fortelling om empati og omsorg, pøses det på staffasje og ytre effekter. Resultatet blir mer burlesk enn julete.

---

Teater

En julefortelling

Av Charles Dickens

Dramatisering: Jack Thorne

Regi: Maren Bjørseth

Komponist og lyddesign: Alf Lund Godbolt

Scenografi og kostymer: Katja Ebbel

Koreograf: Ida Wigdel

Lysdesign: Norunn Standal

Maskør: Rebekka Louise Refsnes

Dramaturg: Olav Torbjørn Skare

Nationaltheatret, Hovedscenen

---