Solid, men også ujevnt fra britiske Tenebrae

Bevegelse som forandring sto sentralt i konserten med det ledende britiske kammerkoret Tenebrae under ledelse av Nigel Short på Oslo Kirkemusikkfestival denne uken: Endringen fra lys til mørke når lyset slukkes og natten faller på, bevegelse fra liv til død og tilbake til livet i Kristi oppstandelse.

Verk av Johann Sebastian Bach og James MacMillan utfylte hverandre stilistisk og musikalsk i et helhetlig sammensatt program, der MacMillans verk fungerte som intendert kommentar til Bachs motetter.

Intonasjon og tid som forandrer

Noen musikalske fremføringer endrer musikken slik at du i et glimt hører aspekter av den for første gang. En slik endring sto frem som en av korets mest overbevisende kvaliteter: Intonasjonen var uovertruffen gjennom hele konserten, så akkordene nærmest dirret av romlighet og kraft. Harmonikken opplevdes nesten som et første møte, fordi den glassklart ga musikken både stabilitet og flyt på samme tid.

---

Oslo Kirkemusikkfestival

Tenebrae, dirigent Nigel Short.

Frogner kirke onsdag 6. september

Verk av J.S. Bach og J. MacMillan

---

Dirigent Nigel Shorts evne til å bruke tiden for å skille frasenes uttrykk fra hverandre vesentlig og retorisk, var også en styrke: De bønnfallende første ordene i Bachs vakre Komm, Jesu, komm ble satt an som enkeltstående utsagn med så vidt hørbare utvidete pauser. Spenningen ved det som ikke kom til forventet tid, gjorde at utsagnene ble hengende i luften alene, som talt tekst fremfor å være bundet til noen musikalsk taktfasthet.

Andre passasjer ble markert med nesten abrupte endringer til et saktere tempo, som på retorisk vis satte frasen i relieff og understreket det tekstlige budskapet, særlig tydelig i avslutningsfrasene på Bachs koraler.

Klanglig karakter i MacMillan

Nigel Short dirigerte koret lett og elegant, med åpne hender som lokket frem en homogen klang og presise innsatser i verkene av MacMillan. Her kom også korets uttrykkspenn over lys og mørke særlig godt frem: Den isolerte kalde klangen utviklet seg til varme i Miserere, og vekslet mellom urolige partier og vuggeviser i verket Tenebrae, før konserten ble avsluttet med et skimrende håpefullt sluttparti i bestillingsverket I Saw Eternity.

Tenebrae viste seg fra sin beste side i MacMillans verk

—  Sunniva Thomassen

Med kammermusikalske partier som viste at enkeltsangerne også var gode korsolister, med teknisk overskudd, homogenitet og presisjon, viste Tenebrae seg fra sin beste side i MacMillans verk.

Flat Bach-fremføring

Ulempen med korets imponerende prestasjon i MacMillan, var imidlertid at det ble ekstra tydelig hvordan framføringen av Bach ikke befant seg på samme høye nivå. Presisjonsnivået på innsatser og skifte av stavelser var her merkbart dårligere enn i MacMillan, og tekstens skiftende stemninger kom ikke tydelig frem i verken dynamikk eller musikalsk frasering.

[ «Savall og hans tradisjonsmusikere spilte fred inn i rommet» ]

Tenebrae er ikke er et utpreget tidligmusikk-ensemble, som lar seg inspirere av slik man tror musikken ble fremført da den ble skrevet. Likevel er denne tilnærmingen blitt så mainstream at det føltes som et savn at tidligmusikalske idiomer fikk så lite plass, eksempelvis i satsen Gute Nacht, O Wesen: Dynamiske svell på lengre toner, opplett i noterte lengre toner ved fraseslutt, melodiske sukk i sopranene over en tydelig frasering i altens melodilinje, melismer som lek mellom stemmene eller en nødvendig konsekvens av en utholdt dissonerende tone – alt dette ville fremheve musikkens egenart i større grad.

Opprinnelige musikalske styrker hos kor og dirigent kom her mindre til sin rett: Korets kraftige klang slapp ikke stemmegruppenes melodiske linjer tydelig frem, og dirigents lette direksjon bidro her til en heller statisk taktering av musikken. Harmonikken kunne også vært utnyttet i større grad for å tydeliggjøre frasering eller ordbetoninger.

Konserten mistet kontrasten mellom tider og stilarter, som lå som en mulighet i den gode programmeringen

—  Sunniva Thomassen

Å fremheve MacMillan som kommentarverk ved å gjøre de to stilartene likere hverandre, kunne riktignok være et kunstnerisk valg, men en heller blek tidligmusikalsk Bach savnet i så fall en tydeliggjøring av et uventet uttrykk. Konserten mistet dermed kontrasten mellom tider og stilarter, som lå som en mulighet i den gode programmeringen.

Med en tydeligere retning og forandring i musikalsk uttrykk, også i Bach, ville konserten med et så fremragende kor som Tenebrae i enda større grad bevege sitt publikum.