Fenomenalt i Domkirken

Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival er i gang, det var i den anledningen:

Ledende gambespiller i verden gjennom femti år, den 82 år gamle katalanske musikeren Jordi Savall reiser verden rundt med sitt prosjekt om fred og forsoning i og mellom Oksidenten (Midtøsten og landene østover, hvor sola står opp) og Orienten (Vesten, landene hvor sola går ned) – det vil si en utvidet region rundt Middelhavet. Men som symbolsk nok dreier seg om hele verden, oss som de «andre».

Det gjenspeiler alle den store Bokens folk – jøder, kristne og muslimer, som er skilt på grunn av århundrers krangel og krigslyst.

Dyp glede

Når vi hører denne ekstremt gripende musikalske «dialogen» mellom profesjonelle musikere som har måttet flykte fra sine krigsherjete og totalitære land eller er blitt kastet ut – stemmer akkorder, kadenser, gester, spilleglede, improvisasjoner, ett felles åndedrett – kjennes en dyp glede, som fødes av en troens handling, til handling. Og naturligvis er det vemod her, i musikken er det begravd mye savn, ikke minst den som lever i Jordi Savall & Co sitt navn.

Så kan en spørre, hva hjelper det med noen spede toner – lytter Putin og Assad til sånt? Da skal vi huske at det første diktatorer gjør når de trer i kraft, er å forby musikken, diktningen, malerkunsten, dansen – nettopp fordi de kjenner seg truet, musikken har dypest sett en makt, som trenger inn i folket. Når folket får utøve musikken, skjer det naturligvis noe i grobunnen. Det er Savalls poeng, det var det som kom så tett innpå oss, denne åpningskvelden.

---

Festival

• Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival
• Åpnet i Oslo domkirke lørdag 2. september
• Festivalen går fra 2. til 10. september.

---

Instinktet

Bare musikk? Nei, det er noe med Savalls hemmelighet – dialog er ikke et visnet, flatt ord, slik det i det store og hele er blitt i dag. Han vet at et kunstnerisk – i hans tilfelle et musikalsk – talent har større mottagelighet, et finere øre, et skarpere øye enn oss alminnelige. Men han overfører det til oss. Slik det skjedde i Domkirken lørdagskvelden.

Musikerens reaksjoner overfor tilværelsen er hurtigere, klarere. Og rikere! Tradisjonens musikere reagerer ikke med hjernen alene, men også med hjertet, fantasien og instinktet. Da er det lettere å ta imot. Dette skjønner vi på dypet. Og det var dette dypet Savall og musikerne hans åpnet for oss.

[ Hjerneslaget ble en vekker for Bjarte Tjøstheim. Komikeren kunne ikke lenger utsette å be om tilgivelse ]

«Duftende krydder»

Det handler om «sjelens» dialog. Vi har glemt hvor tolerante tyrkerne var overfor kristne på 1500-tallet, vi har også glemt den moldaviske prinsen Dimitrie Cantemir, som gjorde alt for å få europeerne til å lytte til skjønnheten i orientalsk musikk. For så vidt det samme prosjektet som Savalls. Og det er fremfor alt glemt at de franske trubadurenes musikk hadde arabiske røtter.

Lørdag var en fullsatt Oslo Domkirke med på det samme prosjektet. Det var mange farger og «duftende» krydder her. Ingen gikk ut av Domkirken uten en liten skjelving i munnviken og smil i fjeset. Det er noe annet enn å lese denne historien i en avis.

Med sine sakte rytmer, enorme myndighet, lengselsfulle fløyter fra viddene og alle strengeinstrumentenes «farger», var det – om vi lukket øynene – som en karavane som beveget seg framover mot bedre tider. Litt av en gave. Vi skal skjerpe oss.

[ Olav Solvang rangerer 13 versjoner av «Navnet Jesus» ]