Sterk Hedda i svak oppsetning

Scenen er strippet for pynt og nips. Et enkelt piano og en massiv, blodrød vegg er det eneste som utgjør Hedda Gablers hjem. De intenst røde rammene skaper noe urovekkende, men er også energikrevende. Scenograf Katja Ebbel gjør det klinkende klart: Her skal vi ikke ha noe å hvile øynene på. Velkommen inn i ubehaget!

For Hedda Gabler er et ubehagelig stykke, som gjør et uvanlig grep. Der fortellinger flest har en slemming som blir fremstilt som «den andre», er dette lagt til hovedpersonen selv. Samvittighetsløs, sjalu og slu er karakteristikker som faller naturlig om enn så nådeløst, når man skal beskrive Hedda Gabler. Samtidig legger Ibsen til rette for en manipulator vi forsøker å forstå.

Hva er det i menneskets liv som får noen til å bli så slemme?

[ – Det er ikke så mange år siden NRK P3 ikke ville spille samisk musikk og begrunnet det med kvalitet ]

Valg

Heddas ytre mål her i livet er tilsynelatende nådd: Hun er godt gift, har ny villa og en mann som gjør karriere, sannsynligvis er hun også gravid. Men det som er starten på livet i andres øyne, føles som slutten på livet for Hedda.

I regissør Fredrik Longvas oppsetning aner vi gapet mellom Heddas indre og ytre verden. Når skuespiller Ingrid Unnur Giæver får nok rom og medspillere hun kan bryne seg mot, dras vi med inn til noe interessant og sårbart.

På sitt beste blir vi ikke bare vitne til Heddas manipulative sider som vil hindre andres lykke, men ser også en skjør person som ikke tør å være til stede i sitt eget liv.

Giæver evner å få frem at Hedda ikke «brenner» for noe. Hun strekker seg aldri ut over seg selv. Til tross for at hun har et vell av valgmuligheter, tar hun ikke tak i tilværelsen. Det er nok av problemstillinger man kan kjenne seg igjen i, men regien klarer aldri helt å legge til rette for det fortvilte mennesket som skjuler seg bak den iskalde fasaden. Slik glipper også mange av de gjenkjennelige, engasjerende øyeblikkene som ligger i stykket.

---

Teater

Hedda Gabler

Av Henrik Ibsen

Regi: Fredrik Longva

Scenograf: Katja Ebbel

Kostymedesign: Solveig Holthe Bygdnes

Lysdesign: Martin Myrvold

Med: Ingrid Unnur Giæver, Kristine Hartgen, John Emil Jørgensrud, Khalid Mahamoud, Eivin Nilsen Salthe.

Riksteateret

---

[ Mesterlig forestilling om mennesker som tross alt vil hverandre godt ]

Omstendelig

Starten er seig. Vi møter aldri tante Julle: På scenen, er hun i stedet redusert til lange, enerverende telefonsamtaler. Enerverende i dobbelt forstand: Hedda er irritert over mannens befatning med de evinnelige tantene. At hun også er irritert over en partner som er fraværende på telefon, er noe man umiddelbart kan kjenne seg igjen i.

Telefonsekvensene oppleves likevel for omstendelige og langsomme, og tapper forestillingen for energi og fremdrift helt fra start. Den grunne scenen tvinger karakterene tettere sammen, men de er ofte henvendt mer mot publikum enn hverandre.

Spesielt gjelder dette Hedda, noe som kan sees som et tegn på at hun lengter bort og ut fra den kvelende tilværelsen i hjemmet. Men det frontale spillet går på bekostning av det som skjer mellom karakterene.

Regien klarer aldri helt å legge til rette for det fortvilte mennesket som skjuler seg bak den iskalde fasaden

—  Kjersti Juul

Undertekst

Replikkvekslingen fremstår stiv og flat i mange av scenene, som om de snakker mer ut i lufta enn til hverandre. Et unntak er scenene mellom assessor Brack og Hedda, der Ibsens rike undertekst endelig får spille med. Her får vi et møte mellom to mennesker som snakker sammen og lytter til hverandre. Der vi aner hva som rører seg i karakterenes indre, og betydningen av alt som ligger mellom linjene i de ladede replikkene.

Det sies at man aldri blir bedre enn sin motspiller. Samspillet mellom Giæver og Eivin Nilsen Salthe, som den gufne assessor Brack, er til tider gnistrende godt, og vi kjenner virkelig på den såre ensomheten og desperasjonen i Hedda. Rett før stykkets fatale slutt, åpner scenerommet seg opp og Longva kan bruke flere av teatrets virkemidler. Men da er det for sent. Forestillingen har for lengst punktert i et trangt scenerom der Ibsens undertekst aldri får god nok plass.

Inspisient Ole Lillo-Stenberg er forøvrig nesten verdt billetten i seg selv. Der han med sin lett opphissede og humoristiske lille velkomsthilsen før forestilling, gjør det klart at vi nå kan kjenne på den forunderlige følelsen av å sitte tett sammen i fullsatte saler.