Anmeldelser

Mesterlig forestilling om mennesker som tross alt vil hverandre godt

«Tid for glede» er et slags avansert selvhjelpskurs i å nettopp ikke måtte gjøre seg selv lykkelig.

En mor og en datter står alene på scenen. Det er tid for glede, datteren er på besøk fra utlandet, nå står de nede ved elvebredden, på dette stedet moren har funnet og liker så godt, de venter på tvillingbroren, han er like rundt hjørnet, de skal være sammen, de skal være glade.

Mor (Laila Goody) og datter (Kjersti Dalseide) står der og hyller hverandre, datteren for morens direkte væremåte, moren for hvor lik datteren er henne selv. Denne saligprisningen tar en brå vending når moren forteller hvor lite hun synes om datterens ektemann, hvor mye hun gruer seg til å se barnebarna dersom de ligner på svigersønnen, hvorpå datteren nærmest i affekt forteller at hun ikke kan få egne barn.

Hvor mye av morens kjærligheten til barna handler om at hun selv ønsker å framstå som en god mor? Og hvorfor besøker hun aldri sønnen, som tross alt bor like i nærheten med sin mannlige kjæreste? Hvor godt kjenner hun barna sine egentlig?

.

En rekke dilemmaer

Slik begynner Arne Lygres Tid for glede, en forestilling som på mesterlig vis baler med umuligheten av å være sammen, umuligheten av å være alene, og muligheten som åpnes til å være sammen når man opplever det umulige.

Vi møter det fraskilte paret som i kontrast til datteren i starten nettopp står i dilemmaet det er å bli gravide idet man har gått fra hverandre. Skal man våge å gi det hele en sjanse til? Det er gripende å se på, hjerteskjærende morsomt, intensiteten i ekskonas (Thea Lambrechts Vaulen) nesten hatefulle kjærlighetserklæringer til hennes kujon av en eksmann (Kyrre Hellum) som stikker av når hun trenger ham som mest.

Den tredje gruppen som finner veien ned til elvebredden denne dagen, er en enke (Ane Dahl Torp) og hennes to stesønner (Oddgeir Thune og Jon Bleiklie Devik), som leter etter et passende hvilested for han som nettopp har dødd. Den ene sønnen har skjult sin homofile legning for faren hele livet, var det feigt eller modig? Og den unge enken, var det kjærlighet til mannen eller pengene hun giftet seg for, og hvordan er det i det hele tatt mulig å skille, slik hun spør, ropende, mens hun jager over scenen i hælene på stesønnen.

De viktige samtalene sprenger seg fram midt i kaoset, og de forskjellige gruppene blander seg inn i hverandres liv, til irritasjon og glede for alle sammen, de kjenner seg igjen i hverandres dilemmaer, og det er noe rørende ved hvordan vidt fremmede mennesker plutselig engasjerer seg i de andres liv på denne måten, bare fordi de vil det.

---

Teater

Tid for glede

Av: Arne Lygre

Regi: Johannes Holmen Dahl

Med: Laila Goody, Ane Dahl Torp, Kyrre Hellum, Kjersti Dalseide, Oddgeir Thune

Scenografi og kostymedesign: Nia Damerell

Lyddesign: Alf Lund Godbolt

Lysdesign: Norunn Standal

Koreografi: Kristin Helgebostad

Hovedscenen, Det norske teatret, frem til 24. mars

---

.

Det mest gripende

Dette er noe av det mest gripende med Tid for glede, at det oppstår slike uventede allianser, at menneskene viser seg å ha en iboende interesse i at andre skal ha det godt, så godt det er mulig i alt det vanskelige vi opplever i relasjonene våre. Første del av stykket avrundes med at den lenge etterlengtede sønnen (Preben Hodneland) endelig dukker opp, bare for å forsvinne igjen i en eksistensiell krise, og vi sitter igjen med følelsen av at noe må løsne, noe må skje.

Når andre del av stykket starter med å se den andre partens perspektiv, gjennom øynene til sønnens kjæreste, aner vi at trådene skal plukkes møysommelig opp, og det gjør de. Uten å røpe for mye av handlingen, klarer regissør Johannes Holmen Dahl på mesterlig vis å ta oss gjennom metamorfosen det er når alt går i oppløsning for at noe nytt skal oppstå.

Det skjer ved at skuespillerne som nevnt tar den speilvendte partens perspektiv, det skjer ved at menn spiller kvinneroller og omvendt, og det skjer gjennom de komiske rokokkokostymene som bidrar til å understreke at alt dette er teater, vi spiller ut disse rollene, også publikum spiller dem ut, og hvem er vi egentlig, frigjort fra rollene våre? Hvem er vi uten de andre? Er det i det hele tatt mulig å finne ut av?

.

Latterbrøl og tårehikst

Denne effekten oppnås ikke minst også ved at det faktiske publikumet i salen til de grader tar del i forestillingen, ved høylytte latterbrøl og tårehikst, hele salen puster med i dramaet som utspiller seg på scenen, noen synger til og med, det er god stemning. Tid for glede? Absolutt, men gleden finnes ikke ved at vi får forløst alle de relasjonelle problemene som presenteres i løpet av den to og en halv time lange forestillingen, pausen ikke medregnet.

Gleden finnes og oppdages ved de nye båndene som oppstår ved at man tør å ta opp kampen, tør å resignere, tør å lene seg på hverandre, tør å kjenne ordentlig etter. Vi er ikke perfekte, vi mennesker, vi er så ufattelig sårbare. Og på den måten er vi også sterke. Som søsteren til den forlatte kjæresten sier det så vakkert og plumpt, når hun er kommer til ham for å trøste og kanskje like mye få trøst selv i sin ensomhet: «Jeg er like glad i deg som i meg selv». Og får spørsmålet «Hvor glad er du i deg selv da?» «Helt på det jevne», svarer hun.

En hjerteskjærende kommentar, som vekker akkurat denne forløsende tragikomikken som hele stykket er så fullt av.

For tiden for glede er ikke når gleden tilfeldigvis kommer, det er når en bestemmer seg for å være glad, på tross av alt som er vondt, midt i all smerten

—  Kristine Hovda

Minimalistisk

Fordi stykket nettopp er så fullt, av relasjonelle problemer og stadig nye perspektiver å ta inn, og fordi det finnes så mye komikk i kostymene, er det godt at scenograf og kostymedesigner Nia Damerell har holdt scenografien til et minimum. Det eneste vi ser på scenen, er en orgelspillende mann (Peder Varkøy) og skuespillerne, opplyst av en enorm lyssøyle midt i rommet som også fungerer som en slags tidsmarkør. Man glemmer musikken, som sniker seg sømløst inn mellom de mange replikkvekslingene, bortsett fra mot slutten, når forestillingen når sitt klimaks i et publikumsfrieri av en boybandlåt fra nittitallet.

Mer enn det er det ikke vits å røpe, for i en – i hvert fall for en stund – pandemiåpnet hovedstad, er det ikke noen grunn til vente med å gå på teater. For tiden for glede er ikke når gleden tilfeldigvis kommer, det er når en bestemmer seg for å være glad, på tross av alt som er vondt, midt i all smerten, midt i alt det vi ikke vet om hvordan det skal gå med alt sammen. Og den bestemmelsen kan en ta når som helst, hele tiden. For eksempel akkurat nå.


Kristine Hovda

Kristine Hovda

Musiker og forfatter. Anmelder bøker i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Anmeldelser