The Matrix Resurrections resirkulerer mye og problematiserer lite

Verden som vi opplever den er kunstig, en digital illusjon skapt av maskiner som i virkeligheten holder oss fanget – de bruker de viljeløse kroppene våre som energikilder. Dette premisset – sterkt inspirert av Platons hulelignelse – utgjorde utgangspunktet for banebrytende The Matrix fra 1999, en film hvis påvirkningskraft knapt kan overvurderes. Den endret actionsjangeren og skapte konvensjoner av skinnfrakker, dataanimasjon, vektløs akrobatikk og suggererende musikk – grep vampyrfilmen Blade riktignok innførte året før – men det var The Matrix som standardiserte dem. Filmen gjorde asiatisk kampsport populært igjen – gjerne koreografert som en forseggjort, blodig ballett.

---

Film: Sci-Fi

The Matrix Reserructions

Regi: Lana Wachowski

Med: Keanu Reeves, Carrie-Anne Moss, Yahya Abdul-Mateen II, Neil Patrick Harris, Jonathan Groff, Jada Pinkett Smith

USA 2021

2 tmer, 28 minutter

Aldersgrense: 15 år

---

Filosofi, frelser og eventyr

Vel så viktig er tankegodset The Matrix gjorde tilgjengelig. Sammenstillingen av gresk filosofi og postmoderne teori (som Jean Baudrillard) med bibelske frelsermyter og Lewis Carrolls eventyr om Alice i eventyrland har blitt en måte mange forstår verden på i dag. Tech-gründeren Elon Musk er for eksempel fast bestemt på at vi lever i en dataskapt simulering. Å spise «den røde pillen», som hovedpersonen Neo gjør for å oppleve verden slik den virkelig er – selv om den er skremmende og deprimerende – har blitt en eksistensiell allegori over å velge harde sannheter fremfor bedøvende komfort. Teoriene om den røde pillen er mange, en av filmskaperne – i dag kjent som Lilly Wachowski – har uttrykt at det handler om kjønnsskifte.

[ Vårt Lands anmeldere kårer 2021s ti beste filmer ]

Kanskje er det nettopp utbredelsen av dette filosofiske aspektet som gjør at det prioriteres så sterkt i Matrix Resurrections. I førstefilmen var det likestilt med religiøse motiver – profetier om en frelser, hans gjerninger, død og gjenoppstandelse – her spiller eksistensialismen førstefiolin.

Virkeligheten var et dataspill

Det har seg nemlig slik at Keanu Reeves’ hovedperson ikke lenger er Neo – menneskehetens siste håp. Han er tilbake som digital slave, som spilldesigneren Thomas Anderson, men han plages av vrangforestillinger. Han tviler – rettmessig, vet vi i publikum – på at han lever i virkeligheten og ikke i en simulering. I en temmelig dristig plott-vri har det seg nemlig slik at hendelsene i den originale Matrix-trilogien er gjenskapt som et dataspill av den traumatiserte Anderson – et dataspill med samme nedslagsfelt som filmene i sin tid hadde. Slik får The Matrix Resurrections et akkurat passe krevende metaplan: Et panel diskuterer sjangerforventninger til et fjerde kapittel, markedsfører vurderer målgruppen og virkemidler.

Godstemning

Grepet går utrolig nok ikke på altfor hard bekostning av underholdningsverdien og innlevelsen. The Matrix Resurrections er en film som vet den er en blanding av oppfølger og nyinnspilling av originalen, det Baudrillard ville kalt simulakra – noe som erstatter ekte vare med en representasjon. Slik kan årets variant fråtse i både originalbilder (forkledd som minner og dataspill) fra og nye dramatiseringer av 1999-varianten.

Det er noe uforskrekket, nesten noe henslengt over denne tilnærmingen

Det er noe uforskrekket, nesten noe henslengt over denne tilnærmingen, en selvtillit som kombinerer et egetbevisst skøyer-plan med gravalvorlige teknologi-dystopier og med spørsmål om menneskehetens trang til ukritisk underkastelse av vaner. Filmen imponerer for øvrig mer med tøffe replikker-godstemning enn i de akseptable, men forglemmelige actionsekvensene.

Det finnes med andre ord fremdeles en sjel i Matrix-maskineriet og den manifesterer seg på uventet vis. Ikke verst i en så dyr produksjon, som dessuten skal gå opp i en høyere enhet med både fan-forventninger, tre tidligere filmer og en drøss biprodukter.

[ Her er årets beste bøker! ]

Storband

Det høytidelige Matrix-universet har godt av denne glimt i øyet-bevisste kitsch-behandlingen, så får heller det kritiske publikum bare leve med at Resurrections verken problematiserer kunstig intelligens eller ødeleggelse av naturen.

At rulletekstlåta er en gammel Matrix-kjenning i en slags storbandversjon, sier i grunnen det meste om årets største filmresirkulering. Det er noe kledelig og uforpliktende over at denne historien gjentar seg som farse og ikke tragedie. Ingen forventet vel at den skulle forandre konvensjonene uansett, aller minst filmskaperne selv.