Kultur

2021: Årets ti beste filmer

FILMÅRET: Vårt Lands filmkritikere har kåret de beste filmene fra året som har gått.

Filmåret 2021 har vært et sjeldent godt år for norsk film. Verdens verste menneske fikk stående applaus under filmfestivalen i Cannes tidligere i år, og markerte seg som en av festivalens største snakkiser. Hovedrolleinnehaver Renate Reinsve ble dessuten historisk som første norske mottaker av en skuespillerpris under den prestisjetunge festivalen. Filmen har dessuten vært på topplistene til en lang rekke internasjonale medier de siste ukene, og er med det en het kandidat til å ende som en av fem filmer i kategorien «årets internasjonale film» under neste års Oscar-utdeling. Trioen Gritt, Ninjababy og De uskyldige har også fått stor internasjonal anerkjennelse denne høsten.

Foruten flere norske høydepunkter, har Vårt Lands anmelderduo Einar Aarvig og Kristin Aalen blant annet valgt seg ut nyinnspillingen av en ikonisk musikal, en dansk animasjonssensasjon og gullbjørnvinneren som går i rette med Irans bruk av dødsstraff.

10. The Man Who Sold His Skin

Regi: Kaouther Ben Hania, Tunisia

.

En flyktning får et visum tatovert på ryggen som ledd i et kunstverk. The Man Who Sold His Skin er menneskerettighetsinnlegg og kunstsatire på én gang. Det handler om syreren Sam som vil til Europa for å oppsøke en kjæreste som har blitt tvangsgiftet med en diplomat. Som syrisk flyktning får han ikke visum til en slik tur. En kunst-provokatør lokker ham med en avtale: Sam kan få reise fritt over landegrensene dersom han tatoverer inn et Schengen-visum på ryggen.

Men som levende «kunstverk» må han sitte på sokkel i museer når kunstneren forlanger det. Snart opplever Sam at avtalen er en djevelsk pakt der han er redusert til en vare. Bevegelsesfriheten som visumet på ryggen symboliserer, er ingen reell frihet. Sam er blitt en slave. Tingliggjøringen symboliserer krenkelsen av de mange tusen asylsøkere vi ikke vil slippe inn i vår vestlige verden.

9. De uskyldige

Regi: Eskil Vogt, Norge

.

Eskil Vogt er fremdeles mest kjent som Joachim Triers faste medmanusforfatter, men bildet er i ferd med å få nyanser. For De uskyldige, Vogts andre film som regissør er ikke «lovende», den er en formfullendt og intelligent skrekkfilm som viser hva den ofte utskjelte horrorsjangeren faktisk kan brukes til: Fortelle om det magiske ved hverdagen og verden, vise oss den slik barn ser den.

Her finner Vogt mer enn uforpliktende Stranger Things-nostalgi – det reflekteres over barns evne og vilje til ondskap, over fattigdom og utenforskap. Mest av alt er likevel De Uskyldige et rikt eventyr og en enormt intens kinoopplevelse – den gjør det all god skrekkfilm skal gjøre: skremme med dypere virkemidler enn å rope BØ! Når det er sagt: Man skvetter.

8. Nomadland

Regi: Chloé Zhao, USA

Det dokumentariske dominerer i Nomadland, skjønt hovedperson Fern (Frances McDormand) er oppdiktet. Hele livet har hun bodd i Empire i Nevada-ørkenen der mannen hennes jobbet for et gruveselskap. I 2011 ble gruvedriften lagt ned, de ansatte måtte flytte, og Empire ble en spøkelsesby. Fern, som nå er enke, fyller varebilen med det lille hun eier og vil finne nytt arbeid. På tur gjennom sju stater møter hun andre husløse, gjerne ofre etter finanskrisen i 2008. Rullende nomader i titusentall treffes ute i ørkenen der ingen forbyr dem å parkere.

Nomadland er nesten fri for hollywoodske knep for å oppnå dramaturgiske spenningspunkter. I stedet er hundrevis av små scener fra nomadenes hverdagsliv satt sammen til en poetisk skildring. At et gruveselskap fikk legge ned en hel småby og overlate innbyggerne til seg selv, viser hvordan USAs økonomiske politikk har spilt fallitt.

7. Det finnes ingen djevel

Regi: Mohammad Rasoulof, Iran

.

Dødsstraffens rolle i Iran er djevelsk. Filmen, som består av fire historier fortalt med mesterlig personskildring, får fram dette med all tydelighet: En mann har rømt fra militærtjeneste fordi det kreves at han henretter fanger, en soldat rømmer idet han skal sparke stolen vekk under beina på en dødsdømt, en annen soldat har utført bøddelplikten for å oppnå en fordel, og en fjerde kar arbeider fast som bøddel. Regissøren viser heldigvis aldri nærbilder av henrettelsene, bortsett fra sjokket han gir i en scene der føttene plutselig dingler fra et offer.

Dødsstraff i Iran ble ifølge Amnesty International benyttet 250 ganger i fjor, en nedgang fra 2015 da tallet kan ha vært oppe i 1000. Det finnes ingen djevel er systemkritikk som svir og får på talende vis fram hvordan dødsstraff som system bryter ned menneskers selvrespekt.

6. Gritt

Regi: Itonje Søimer Guttormsen, Norge

.

Filmskaper Itonje Søimer Guttormsen og hovedrolleinnehaver Birgitte Larsen og utviklet og spilt inn i Gritt i årevis, og resultatet føles både fritt og uavhengig. Ingen tekst kan egentlig yte denne rettferdighet, men la oss prøve: Hovedpersonen Gritt, en vordende performance- og teaterkunstner, har et uavklart forhold til det aller meste – ikke minst seg selv. Søker hun identitet og holdepunkter, uten å egentlig innrømme det?

Filmen, like Oslo-omflakkende som Gritt selv, er slett ikke raus med svarene. Stilen er både surrealistisk og dokumentaristisk og fanger et nærmest uoversiktlig menneskelig flettverk av paradokser, livsløgner og dilemmaer. Litt som livet selv, med andre ord: Morsomt, følsomt, tragisk, iskaldt, håpefullt – ja svimlende komplekst. For en gangs skyld stemmer klisjeen: Gritt må oppleves. Gjerne flere ganger.

5. The Father

Regi: Florian Zeller, Storbritannia

Olivia Colman og Anthony Hopkins i en scene fra kinoaktuelle «The Father.» Da Hopkins vant Oscar-pris for beste mannlige hovedrolle for innsatsen, ble 83-åringen historisk: Han er den eldste skuespilleren som noen gang har fått en Oscar. Foto: Sean Gleason/Sony Pictures Classics

The Father er en rørende film om et menneske hvis hukommelse brytes ned av sykdom. At skuespiller Anthony Hopkins vant Oscar for sin tolkning av en eldre mann som rammes av demens, er fullt fortjent. 83-åringen leverer scener som spenner fra det livlig eksalterte til det fortvilte og deprimerte fordi han mister kontrollen over livet. Olivia Colman (The Crown) spiller den aldrende mannens datter – hun er praktfull i alt hun gjør.

Filmens overraskende fortellergrep er å kaste om på kronologien. Scenene veksler mellom å foregå inni Anthonys forvirrede hode og i datterens realistiske verden. Fortellermåten kan virke forvirrende, men det er nettopp vitsen. Det blir noe nesten spooky og samtidig dypt tragisk over framstillingen – vi føler på kroppen hvor skremmende og ydmykende det måtte være å miste forståelsen av hva som er sant og reelt og hva som er hjernens fantasifostre.

4. West Side Story

Regi: Steven Spielberg, USA

Fargerike dansescener i nye «West Side Story». Foto: Niko Tavernise / Twentieth Century

Steven Spielberg – sannsynligvis klodens største og mest bejublede regissør – har laget filmer i nesten alle tenkelige sjangre. Fellestrekket er en velkomponert grandiositet som stort sett skaper rom for menneskelighet der tindrende og undrende øyne er et varemerke.

West Side Story er hans første musikal, filmen fremstår som et overskuddspreget kjærlighetsprosjekt som forener tilsynelatende umulige størrelser: Trofasthet mot historien, sanger, locations og koreografi. En ungdommelig stil som aldri truer med å bli sidrompa. Et budskap om kjærlighet og forsoning. Diskusjoner om gentrifisering og grunnene til at gjenger oppstår. Virtuose prestasjoner fra de sang- og dansende skuespillerne, aller best er kanskje 89 år gamle Rita Moreno, som spilte Anita i 1961-versjonen.

3. Flukt

Regi: Jonas Poher Rasmussen, Danmark

Nok en gjev pris til «Flukt» – den danske animasjonsdokumentaren om Amin, som har norske Mer Film om bord blant medprodusentene. Foto: Mer Film

Den animerte dokumentarfilmen Flukt viser langtidsvirkningene hos en asylsøker som kom til Danmark for vel 20 år siden etter en strabasiøs reise fra Afghanistan. Filmen er mye mer enn en historie om brutal undertrykkelse i opprinnelseslandet og kyniske menneskesmuglere som kontrollerer veien til Europa. Det mest interessante er at regissør og manusforfatter Jonas Poher Rasmussen viser hvor vanskelig det kan være å fortelle om sin egen flukt.

Det finnes så mange tabuer, så mange traumatiserende erfaringer at flyktningen i Flukt ikke stiller opp med eget navn, men bruker et fiktivt navn. Bruken av animasjon er et effektivt virkemiddel for å fortelle om hendelser som ikke kan skildres i filmopptak. Flukt får fram hvordan en asylsøker mange år etter den dramatiske flukten fortsatt er fanget i ubearbeidede følelser.

2. Don’t Look Up

Regi: Adam McKay, USA

DON'T LOOK UP (L to R) CATE BLANCHETT as BRIE EVANTEE, TYLER PERRY as JACK BREMMER, LEONARDO DICAPRIO as DR. RANDALL MINDY, JENNIFER LAWRENCE as KATE DIBIASKY, Cr. NIKO TAVERNISE/NETFLIX © 2021

Filmstjerner har en funksjon, i tillegg til å (stort sett) være suverene skuespillere. De skinner, gjerne på uventet nedpå vis. Leonardo Di Caprio er mest kjent for høystemte historiske filmer, men stiller her med ufikst samtids-skjegg og ditto briller i sin gestaltning av en astronom på lavt nivå. Jennifer Lawrence skinner om mulig enda sterkere som doktorgradsstipendiaten i samme enhet.

Når hun oppdager en meteor som truer med å utrydde menneskeheten, må de to akademikerne advare presidenten og forsvaret, men siden øvrigheta (og de fleste andre) i dagens USA kun er opptatt av politikk og forretninger, taler de til nokså døve ører. Resultatet er en infam satire, mer morsom og velformulert enn egentlig tankevekkende – men samtidig en treffende allegori over hvordan vi ikke-reagerer ovenfor den veldokumenterte klimakrisen.

1. Verdens verste menneske

Regi: Joachim Trier, Norge

VVM

Alle priser, aller festivaldeltakelser, alle panegyriske kritikker – i potent kombinasjon med den selvbevisste, av og til litt kjekke fortellerstilen – gir Verdens verste menneske en slags norgesrekord i fallhøyde. Lykkeligvis svever den lett og ufortrødent over hovedstadsgatene: Selv om filmen tar opp eksistensiell tematikk og undren over identitet og livsvalg, kan den nokså trygt sorteres som feelgood, kanskje på grunn av timingen og den allmenne gjenkjennbarheten.

Årsaken til denne lettheten er filmskaper Joachim Triers suverene kontroll over virkemidlene – han tillater seg både inderlighet og analyse, vemod og glede. Samtidig gnistrer filmen av Cannes-vinner Renate Reinsves storøyde innlevelse i rollen som Julie, og den presise beskrivelsen av ulike generasjoners nokså ulike tolkninger av virkeligheten. Og Oslo-bildene? Turistene kan komme til å bli svakt skuffet.


Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Kultur