Denne filmen tar med seeren på innsiden av Norges første klimasøksmål

Norge er verdens syvende største oljeeksportør, men profilerer seg som miljøvennlig. Industrien Norge er en del av, vil få mange mennesker til å miste livsgrunnlaget. Natur og ungdom-leder Gaute Eiterjord er opprørt til tårer, selv om budskapet han fremfører i Borgarting lagmannsrett ikke er nytt. Etter forgjeves å ha brukt alle formelle kanaler og prosesser for å hindre tildelinger av oljelisenser i Barentshavet, valgte organisasjonen, sammen med Greenpeace, å saksøke Staten i 2016.

Enhver har rett til er filmen om Klimasøksmålet, der dommen falt i Høyesterett i 2020. Staten vant, noe som virker ironisk i lys av FNs alarmerende klimarapport som ble kjent i forrige uke.

[ For klimaet er det likegyldig hvem som blir statsminister - alle kandidatene avviser rådet fra FNs klimapanel ]

Fraværende problematikk i norsk film

Tematikken er ikke overrepresentert, men Hollywood har adressert klimaendringene i filmer med enorme budsjetter. The Day After Tomorrow (2004) viste hvordan jorden, nærmest over natten, blir ubeboelig på grunn av ekstremkulde. Avatar (2009) –verdens dyreste og lenge mest innbringende film – tok for seg menneskehetens utbytting av naturen til en fremmed planet, etter at Jorden er ødelagt av utslipp og tømt for ressurser.

I gigaproduksjonen Tenet (2020) snakkes det om å skru tiden tilbake for å reversere havnivået, mens størrelser som Al Gore og Leonardo Di Caprio har brukt hardtslående dokumentarfilmer for å belyse problematikken.

I norske kinofilmer er den fraværende, katastrofehistoriene Bølgen (2015) og Skjelvet (2018) tar for eksempel for seg ulykker helt uten forbindelse til menneskeskapte endringer av naturen.

Thomas Østbye og andre norske filmskapere utfordres herved til å lage lignende prosjekter, gjerne om saker som dreier seg om ytringsfrihet

—  Einar Aarvig

«Vi trenger gass»

Enhver har rett til vises kun på et kresent utvalg steder, blant annet Vega scene i Oslo, og kan neppe sees på som et forsøk på å vekke de store massene til engasjement, slik tanken bak Avatar var. Opptak fra den hundre timer lange rettssaken er kokt ned ti en fem timer lang variant, ment som en installasjon til kunstgallerier, mens en sirlig selektert halvtime skal vises i kinosaler.

De tretti minuttene viser effektivt Statens innstilling: Vi trenger gass. Norge har mange miljøtiltak. Grunnlovsparagraf 112 («Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen og til en natur der produksjonsevne og mangfolk bevares») er ikke ment å utfordre praktisk politikk og dermed beslutningen om mer oljeleting

[ Klimaskeptikere forsøkte å påvirke Klimasøksmålet ]

Hjerteløst byråkrati

Filmskaper Thomas Østbye har i hele sin karriere operert i et grenseområde mellom kunst og dokumentar og har tidligere laget filmer om asylsøkeren Emanuels absurde og hjerteløse runddans med norsk byråkrati, om gjenstandene som omgir oss, og om hva det vil si å være et menneske.

---

Dokumentar

Enhver har rett til

Av: Thomas Østbye

Premiere 18. august

---

Når Enhver har rett til tar oss utenfor rettssalene i Borgarting lagmannsrett i Høyesterett, er det bare for å vise oss ordene på fasaden til sistnevnte bygg: «Sandhet. Lov. Ret.». Ellers foregår alt under forhandlingene, der det argumenteres under sterke lysstoffrør. Her er ingen poengterende musikk, eller bilder av smeltende Grønlands-is, oljeutvinning og ødelagt natur.

Men Østbye lar filmen romme mer enn bare påstandene og begrunnelsene til partene: Han lar kamera sveve sakte forbi lagdommerne, det fanger opp at en av dem nyser. En betjent kjemper mot søvnen mens snøen laver utenfor vinduet. Under det jus-durkdrevne vitnemålet til Ketil Lund, som representer Besteforeldrenes klimaaksjon og dermed en av saksøkerne, får vi se reaksjonene til en utålmodig, kanskje til og med sint regjeringsadvokat.

[ Elisabeth Bergskaug: «Klimakrisen er mer alvorlig enn det norsk politikk gjenspeiler» ]

Nøytralt observerende?

Det mest slående dramaturgiske grepet skjer etter en bevegende tale om havnivåer, ubeboelige områder og om maktesløsheten til «miljøet og etterslekten».

Statens representant møter den dramatiske atmosfæren i salen ved å be om tre kvarters pause for å kunne begynne med «blanke ark» og dermed en stemningsendring.

Selv om scenene i filmen kun består av iakttakelser, kan den vanskelig kategoriseres som nøytralt observerende. Filmskaperen legger heller ikke skjul på agendaen, rulleteksten avsluttes med en link til et nettsted som understreker at dommen avviker fra Paris-avtalen.

[ Britiske «Rocks» er sosialrealisme på sitt beste ]

Valgkamp

Innblikket i denne prosessen som balanserer jus og politikk på innfløkt vis, er uansett prisverdig, og vil nok fungere som betimelig dokumentasjon på regjeringens holdning i klimasaker nå i valgkampen.

Formatet – et sammendrag av en langvarig rettssak– er også interessant i seg selv. Østbye og andre norske filmskapere utfordres herved til å lage lignende prosjekter, gjerne om saker som dreier seg om ytringsfrihet.