Enestående instinkt for mild vellyd

Jeg vet ikke. Kanskje er det naturen? Skjønt for noen år siden møtte jeg en baluchisk benjuspiller, som påsto at da han kom til Norge og begynte å arbeide sammen med norske tradisjonsmusikere, fant han harmonier og toneganger han kjente godt fra hjemme, Baluchistan i det gamle Persia. Teorien hans var enkel og sannsynlig: Krydder og klær kom Silkevegen og andre handelsveger, også til Skandinavia, så hvorfor skulle det ikke henge med noen toner på lasset? Folk reiste, den gangen også. Underligere er det vel ikke enn at åttekantrosa og selbuvotten, også - vår norskeste vinteridentitet - på ett eller annet vis, kom seg fra Persia og hit. Noen mener det.

Tapt for kirken

Jeg legger noen kroner i boksen for naturteorien. Italieneren er Giuseppe Tartini (1692 – 1770), en av Vivaldi-generasjonens mest personlige, en melankolsk, virtuos fiolinist og komponist, en motsats til Vivaldis bølgende energi, ja, et geni vil mange si. Familien hadde bestemt ham for kirken, men han sørget for at det gikk i vasken ved å gifte seg i panikk som 18-åring. Musikken var alt, og den takket han naturen for – som han sa: «Jeg har ikke noe annet ønske enn å imitere naturen». Altså – naturen, den pulserer på dypet og har et internasjonalt språk.

Melankolsk instinkt

Skulle en lure på Tartinis sjelelige og musikalske kvaliteter, er vegen kort: En svært omtalt fiolinist, for tiden, Chouchane Siranossian, har sammen med Venice Baroqe Orchestra (Venezia) spilt inn flere av fiolinkonsertene hans, en usedvanlig begivenhet. Hun leter etter, og finner, hans poetiske åre, hun har et enestående instinkt for mild vellyd og en årvåkenhet, og for en teknikk som lytter til musikkens komma, semikolon og punktum. Tartini er uvanlig, han er virtuos, til tider inn til det uspillelige – på grunn fint nyanserte, filigransornamenter, som hadde gjort han til en stor poet, om han skrev poesi. Det er en dansende undring i det, ja, poesi, gripende og i lavt støyleie.

Pisker ikke opp

Det finnes et gammelt uttrykk: «å samle seg om noe», det er ikke helt på mote – ganske enkelt å sitte stille og holde fast én tanke, ett inntrykk for å trenge dypere inn. Tartinis musikk er en god øvelse, han tåler gjentakelse og gjentakelse. Finnes det noen ledige parkeringsplasser i hodet til den slags erfaringer, er Tartini mannen, han pisker ikke opp.

LES OGSÅ:

• Liten by med den største musikken

• Østlige vinder over barokken

• Har ­mellom 25 og 30 blokkfløyter

---

Fakta:

---