Blinke blinke stjernelill

Stjernehimmelen har alltid fått folk til å gruble over livets mysterier. I det ­antikke Egypt forestilte man seg himmelen som den stjernespekkede kroppen til gudinnen Nut, som slukte sola om kvelden og fødte den på ny om morgenen. I norrøn mytologi er stjernene hull i skallen til jotnen Yme; i gresk mytologi er de brystmelken til gudinnen Hera. Selv om man nå vet at hver stjerne er en sol, bruker vi fortsatt romernes navn på galaksen som omslutter oss.

Albert Einstein var kritisk til organisert religion, inkludert jødedommen han vokste opp med. Og likevel sverget han til en slags nattehimmels-teologi han kalte «kosmisk religion»: følelsen av ærefrykt man kan kjenne når man glor på månen og stjernene. I essayet «Religion and Science» hevdet Einstein at denne dype forundringen er hva som driver både vitenskapsfolk og kunstnere.

ECM-strømmen

Ta for eksempel­ tyske Stephan Micus' flotte ode til stjernehimmelen, To the Evening Child. Opprinnelig utgitt i 1992, har albumet nylig fått en velfortjent gjen­utgivelse på Micus' trofaste plateselskap ECM. Til lykke for alle tilhengere­ av sjangeroverskrid­ende jazz, valgte ECM å krype til korset for et års tid siden, og lastet opp alle sine utgivelser på de store strømmetjenestene.

Med et ubehandlet og temperert lydbilde, er musikken til ­Micus både typisk og atypisk for ECM. Vanligvis følger plateselskapets skiver strenge dogmer: innspilt og mikset over kun tre dager, med labelsjef Manfred Eicher som produsent. To the Evening Child, og resten av ­katalogen til Micus siden da, er ingen av delene. Det skyldes at han er en slags eremitt, som spiller samtlige instrumenter selv og arbeider i ensom majestet.

LES MER: ECM fyller 50 år. Hvordan vil de overleve i strømmetjenestenes tidsalder?

Før Babel

Samtidig er Stephan Micus ingen tilbaketrukken musiker. Hvert år gjennom­fører han to store utenlandsreiser, der han oppsøker lokale mestre i ­obskure og ofte utrydningstruede musikkinstrumenter. På To the Evening Child trakterer han instrumenter fra India, Vest-Afrika, Karibien, Indonesia og Tyskland – inkludert nay, en 5.000 år gammel egyptisk fløyte.­ I sentrum står den bjelleklingende­ ståltromma.

Han synger også, men det er improviserte stavelser som ikke har med noe kjent språk å gjøre­ – hva min eksentriske yoga­lærer kaller «stjernespråk». Man skjønner det kanskje ikke, men man føler det. Micus' prosjekt er søkenen etter en musikk som går forut for myten om Babels tårn, før all verdens folkeslag ble adskilt i ulike språkområder. Om ikke det er «verdensmusikk», så vet ikke jeg.

LES MER: Flyt med inn i synthmaestro Kaitlyn Aurelia Smiths forunderlige verden

Micus' vuggesang

Blant Stephan Micus-kjennere regnes gjerne­ To the Evening Child som det største han har gjort. Det kan man godt forstå. På mange måter er det hans mest melodiske og åpenhjertige album, og innpakningen til To the Evening Child gjør det naturlig å tenke at han nettopp var blitt far. Tittelen er ett hint; innsiden av omslaget, der han gliser mens han holder et spedbarn opp mot skyene, er et annet. Sånn sett fremstår ­albumet som en vuggesang i syv kapitler.

Micus' glimrende grep er å gi farskapet en kosmisk klangbunn. Akkurat som stjernehimmelen setter ens eget liv i perspektiv, nøler ikke nybakte foreldre med å fortelle deg det samme. Her ­sidestilles ungens øyne med nymånen, og på de største låtene – «Part 4: The Evening Child» og «Part 6: Equinox» – kan man få følelsen av at han spiller for noe langt større enn et menneskebarn.

Duftlysmusikk

Tidvis er To the Evening Child så oppriktig at den truer med å bli banal. «Part 3: Young Moon» kjennes rett og slett for lett, og er unntaket der Micus kan anklages for å lage duftlysmusikk. Ellers er albumet preget av en smittende forundring. Om man ønsker enda mer mystiske lydlandskaper, er også oppfølgeren Athos (1994) god. Basert på gresk-ortodoks korsang om Jomfru Maria, tar albumet for seg en pilegrimsreise til det hellige fjellet Athos i Hellas.

Begge skivene er til syvende og sist spirituelle i sin natur: Bygd på overbevisningen om at det ikke finnes ett svar, men mange ulike varianter av det samme svaret. Stephan Micus er en foredler av hele menneske­hetens kulturarv.

Kim Klev

kultur@vl.no