Dødsmesse-liturgi med scenisk kraft

Benjamin Brittens War Requiem er ikke skrevet for operascenen. Etter å ha sett Calixto Bieitos nærmest skremmende operaversjon, er det vanskelig å tenke seg en konsertversjon som ikke vil blekne i forhold. Benjamin Britten skrev verket til gjenåpningen av den sønderbombede Coventry Cathedral i 1962. Det vi fikk oppleve på scenen i Bjørvika var en iscenesettelse av et korverk som har ropt etter dramatisk utfoldelse.

Pasifisten Benjamin Brittens sterke blanding av dødsmesse-liturgi og Wilfred Owens poesi, var et protestskrik mot krigens redsler - og han bruker den liturgiske kraften for å rope ut sitt fredsbudskap. Calixto Bieito tar tak i uttrykket og lager en rystende dramatisk operaversjon. Begge har sett bærekraften i både liturgi og poesi, som i Bieitos symboltunge iscenesettelse rister oss våkne i møte med krigens redsler. Og han vet å advare oss mot at dette holder vi fortsatt på med.

LES MER: Calixto Bieito regisserer Hamsun

Ondskap og uskyld

Solister som inntar scenen som zombier, barn som pakkes i likposer og symbolske drap på scenen er sterk kost. Bieitos hovedide er å kontrastere ondskapen mot uskylden, representert gjennom en ung pike med dukke, som går stille gjennom hele forestillingen. Hun er der, smilende i barnlig uskyld, mens ondskapen herjer rundt henne.

Brittens War Requiem slutter med engler og paradis – og et Amen. Men Bieito lar verket ebbe ut med lyset rettet mot en barnesoldat som ikler seg hjelm – som en siste advarsel mot de grusomheter menneskeheten fortsatt holder på med.

Før sluttscenen har uskylds-rollen plassert blomster i skoene, som er kledd av barneofrene, som ligger rundt på scenen i hvite likposer.

LES MER: Kristenledere ba for ham da han ville satse på opera

Benjamin Britten: War Requiem

Opera

Den Norske Operas kor og orkester, musikalsk leder Lothar Koenigs.

Regi: Calixto Bieito

Solister: Natalia Tanasii (sopran), Evan LeRoy Johnson (tenor) og Johannes Kammler (baryton).

Britten bruker også historien om Abraham som blir bedt om å ofre sin sønn Isak. Her bryter Wilfred Owens dikt med den bibelske fortellingen. Der Bibelens Abraham slipper å utføre den grusomme handlingen, forteller Owen om faren som likevel dreper sønnen. Og poeten fører det videre til det han beskriver som nedslaktingen av halve Europa. Owen var selv soldat i første verdenskrig, og etter andre verdenskrig var Owens grusomme spådom langt på vei fullbyrdet.

Selv om Britten ikke regnet War Requiem som et religiøst verk, har han sett kraften i den latinske dødsmesseliturgien, som tross alt er bærebjelken i oratoriet. Og både Britten og Bieito vekker oss i forhold til liturgiens iboende fredsbudskap. Bieitos iscenesettelse blir et sterkt svar på imperativet om at dødsmessen kan få enda større kraft gjennom dramaturgi og symbolikk, som ryster – men som aldri bryter ut av rammen for de redslene det faktisk handler om. Krig er grusomt, ja – og Bieito pakker ut budskapet fra Britten på sterkt gripende – og til tider provokatorisk vis. Det er kanskje første gang i musikkhistorien at zombier har fremført liturgi.

Et utvidet operakor gjorde messesatsene til en fulltonende opplevelse. Og de tre unge solistene mestrer oppgavene, fra til dels ganske luftige posisjoner i stillaset foran glassmaleriene fra den gjenreiste Coventry Cathedral.

LES MER: Wagner-feber over Europa

Sterke virkemidler

Dies irae (vredens dag) er den største satsen i Brittens versjon – og viser oss hatet. Men Britten maler også ut skjønnheten i musikken – i et enormt emosjonelt spenn. Bieito er oppvokst med katolsk liturgi, og sier den viste ham vei inn i teateret. Han bruker sterke virkemidler, og ender opp med noe ingen i salen kan forholde seg likegyldig til.

På urfremførelsen ba Britten om at det ikke skulle applauderes, og i Bjørvika kom responsen først etter en lang og rungende taus tenkepause.