Skjelvende Mysterier

– For en ravnekrok dere lever i, sier sjarlatanen Johan Nilsen Nagel. I den lille sørlandsbyen er den nyankomne en fremmed fugl i sine gule klær. Og selv om Jan Gunnar Røises skikkelse har noe fugleaktig over seg, bør navnet hans staves i store bokstaver.

Midt i et potent ensemble og en scenografi som konkurrerer om hovedrollen, nagler han Nagel-skikkelsen til teaterhistorien i et muskel- og nerveslitende mareritt. For det er vel i bunn og grunn marer som rir Nagel like inn i mørket.

Irrganger

Han kan ikke spille på fiolinen han bærer på, og tapperhetsmedaljen han praler med, har han kjøpt. Han er på flukt fra så vel fortid som framtid.

– Dere er falske alle sammen og jeg skal sette hver av dere mot veggen, drister han seg til å si.

Den søvnløse Nagel tråler byens mange irrganger og vet snart mye om de fleste. Den ene småborgeren etter den andre trer fram i Nagels avkledningslek, og de er vel ikke likere enn oss alle noen av dem. Bortsett fra «Minutten» da, byens prügelknabe i Jan Sælids presise og svært bevegende karikering. Et av mange mysterier er hvordan Nagel finner en slags tvillingsjel i ham. Løgner bærer vi uansett på alle mann.

[ LES FLERE TEATERANMELDELSER HER ]

Lekse

Det vil opplagt være nyttig å lese Mysterier før du ser forestillingen selv om heller ikke romanen er lett å forstå. Uansett vil det være en god ide å ta seg tid til å lese teaterprogrammet. Der påvises det at Hamsun antagelig ikke skrev Mysterier for at den skulle bli forstått i vanlig mening. Forfatteren påpekte at vitenskapen slettes ikke kan forklare mennesket full ut.

Regissør Calixto Bieito mener Hamsun skrev om den mentalt ubalanserte Nagel for å redde seg selv fra å ta sitt liv. Han kaller romanen et «oratorium til selvmordet» og ser Hamsuns aktualitet i det at han skriver om mennesker på desperat jakt etter noe som kan gi livet mening. Desperat er ordet.

Midt i forestillingen er vi vitne til den mest elleville fyllescenen jeg kan huske å ha sett. Marian Saastad Ottesens latterlig lakoniske stuepike er omkranset av tung promille og stadig lettere mannetøy. Fulle folk er bare morsomme på scenen, her utfordrer de selveste hovmesteren.

LES OGSÅ: Kva betyr det for norskfaget i skulen at Knut Hamsun, Sigrid Undset og Henrik Ibsen ikkje lenger står på læreplanen?

Løse tråder

Bieito gjør det ikke lett for oss å følge tråder. Replikkene regner over oss - og tidvis fysisk oppå publikum idet Røise krysser scenekanten. Desperasjonen er viktigere enn ordene. Og når teaterhaien biter, er vi solgt. For det er teaterkunst dette er. Og da er det mer enn nok tråder i renningen til at forestillingsveven bærer.

Rebecca Ringst har nok en gang bygget en scenografi som i første omgang kan gi publikum åndenød (og lokke fram mobilkameraer). Da døden ble stirret i øyet i Bieito & Ringst-oratoriet Se det mennesket (Festspillene 2010), hadde hun bygget en truende klagemur av basshøyttalere.

Kubikk

Hun har også tenkt Mysterier i kubikk. Mange kubikk. Minst seks ganger seks ganger seks. Byget er reist i lettmetallstillas og finérplater, og det dreier rundt det meste av tiden. Siden Nagels fortelling hele tiden strømmer ut av hans sinns irrganger, kan kolossen assosieres til en hjerne. Samtidig er den lyssatt slik at vi hele tiden ser inn i og tvers gjennom. Her beveger de seg alle tolv med og uten lykt. De må lete seg fram og bøye seg gjennom.

Og langt ute i forestillingen skyves en vegg, senere løsner et parti av byggverket og kommer mot oss. Når bybasaren nærmer seg, deles byggkroppen i to og åpner et byrom og et smug. Det er som barndommens teknoleketøy og våres dagers transformers på en og samme tid.

LES OGSÅ: Åtte timer som rister av krig

Teaterpulsen

Siden byggverket er det eneste som er rettvinklet og forsvarlig skrudd sammen i den feberhete mysterieforestillingen, er kolossen også en kontrasterende størrelse til det skjelvende livet. Ikke bare dreies den, men videobildet av den projiseres også over scenerommet.

Men det er verken til å bli svimmel eller få varig åndenød av. Bevegelsene gir pulsen, og selv om vi ikke teller en hvilepuls, får denne grunnrytmen de «bisarre Sjælsforeteelser» til å fremstå i en gjennomgripende musikalitet.

Urolig sjeleliv

Det er ikke bare scenografien som rører seg. Per Gunnar Røise er knapt stille et øyeblikk. Når han legger seg på divanen, har han begge beina urolige i været. Hamsun trodde på og ville sjelsbevegelse og skapte litteratur for hjertets hvisking og beinpipenes bønn. Andre enn meg har kalt Bieito en teatermagiker. Her omsetter han Hamsuns skjelvende prosa i drama, koreografi og musikk. Slik skapes fulltonende teater som krever alle seks sanser. Finn fram den syvende med en gang.