På tvers av tidsånden

– Det er en fantastisk, vakker, sår og intens opera. Som kommer med en haug med bagasje, historisk og kulturelt sett. Men det gjør egentlig alle verkene vi setter opp, sier Hedda Høgåsen-Hallesby, dramaturg ved Den Norske Opera & Ballett.

De seneste årene har kulturinstitusjoner måttet tenke seg litt ekstra om, når de har ønsket å sette opp stykker man tidligere kunne vise uten at det var spesielt kontroversielt. Seksuell utnyttelse av mindreårige og etniske stereotypier tas ikke fullt like lett på nå, som da en del av klassikerne ble laget.

Operahus tar grep

Operaen Madama Butterfly er en av klassikerne som operahus nå gjerne «går noen runder» om, før den settes opp på ny. Fortellingen om en 15 år gammel japansk jente som gifter seg med en svikefull amerikansk offiser, for så å ta sitt eget liv for å sikre at sønnen får vokse opp i USA, oser av orientalisme – og en del andre ismer som en i 2024 skal passe seg for å bli oppfattet som avsender av.

Vår produksjon vil ikke gi et autentisk bilde av verken Japan eller japanere. Historien presenteres gjennom sønnens perspektiv

—  Hedda Høgåsen-Hallesby, dramaturg ved Den Norske Opera & Ballett.

Derfor brukte Royal Opera House i London et år på å renske en oppsetning fra 2002 for klisjeer og kulturelle karikaturer, før de i 2022 satte den opp på nytt. En oppsetning i Boston i fjor spilte på diskrimineringen og interneringen av japanere i USA under andre verdenskrig. En oppsetning i New Orleans endte med at hovedrollen tok sønnen sin og løpte av scenen, i stedet for å ta sitt eget liv.

I Oslo har vinterens oppsetning av Miss Saigon, musikalen som er en popularisert versjon av Madama Butterfly-fortellingen, fått skryt for å engasjere en egen kulturell konsulent og la de vietnamesiske kvinnene stå som de sterkeste aktørene – i stedet for de amerikanske soldatene.

Det er ikke slik at denne operaen må bli kansellert eller svartelistet. Men det er en opera som krever at man gjør en viss hjemmelekse, før man setter den opp

—  Laura Liu, fiolinist

Dette er bakteppet når den Den norske opera nå setter opp Madama Butterfly på nytt – uten å ta nye grep, men med å hente fram igjen en oppsetning fra 2012.

– Vår produksjon vil ikke gi et autentisk bilde av verken Japan eller japanere. Historien presenteres gjennom sønnens perspektiv. Forestillingen starter med at han finner noen gamle lysbilder av faren og moren sin. Via disse går vi inn i hans forestillingsverden om hvordan deres historie kan ha utspilt seg, sier Høgåsen-Hallesby.

– Det grepet fra 2012 ligner noe man kunne gjort i dag, mener jeg, hvis man nå skulle laget en ny produksjon.

– Gjør dere noen justeringer i produksjonen, sammenlignet med i 2012?

– Ikke i selve produksjonen. Men vi er nok mer bevisst denne problematikken i det kontekstuelle materiellet omkring det vi presenterer på scenen, blant annet i tekster og omtale på våre nettsider, sier hun.

Kulturdebatt på Island

Laura Liu er asiat, amerikaner og fiolinist i symfoniorkesteret i Reykjavik. I fjor sommer sparket hun i gang en debatt, da operaen ble satt opp på øya.

– Skuespillerne hadde kostymer og sminke som åpenbart karikerte asiatisk etnisitet. Jeg la ut bilder av det på Facebook, fordi jeg opplevde det som min plikt å belyse dette. Jeg hadde ikke forutsett hvor mye oppmerksomhet og hva slags oppmerksomhet det ville skape, men det resulterte i et interessant studium i kulturell appropriasjon i det islandske samfunnet, sier Laura Liu.

Hun snakker med Vårt Land på telefon fra Berlin, hvor hun nå er i en permisjonsperiode.

– Det er ikke slik at denne operaen må bli kansellert eller svartelistet. Men det er en opera som krever at man gjør en viss hjemmelekse, før man setter den opp, sier Liu, som understreker at hun ikke kjenner til oppsetningen i Oslo, og derfor ikke kan uttale seg spesifikt om den.

– Fargeblind casting må gå alle veier

På lista over skuespillere og andre medvirkende i Miss Saigon-forestillingen som nå går på Folketeateret i Oslo, framgår det at de også har benyttet seg av en «kulturell konsulent». Produsenten bak har tidligere fortalt Vårt Land at de har vært opptatt av at alle asiatiske roller fylles av skuespillere med asiatisk bakgrunn. Noe slikt grep er ikke tatt på Den Norske Opera & Ballett.

– Vi driver fargeblind casting, så det er ikke viktig for oss, sier dramaturg Hedda Høgåsen-Hallesby.

Vi ønsker oss mer mangfold på våre scener, men blir det et spørsmål om hvor autentisk man må se ut for å kunne spille en rolle, vil det igjen kunne lukke heller enn å åpne mulighetsrommet.

—  Hedda Høgåsen-Hallesby, dramaturg på Den Norsek Opera & Ballett

– Vi er opptatt av et mangfold på scenen, men det er ikke sånn at Madama Butterfly må være asiatisk. Da faller man jo fort i en annen form av essensialisme, ikke sant? Må du være svart for å spille Otello? Må du være jødisk for å synge Samson? Skal du spille skeiv, må du være skeiv? I teaterets forestillingsverden går sangere og skuespillere inn i andre erfaringer, andre bakgrunner, og andre kropper enn de nødvendigvis har selv.

– Har du hatt noen diskusjoner om internt om det å bruke «yellowface» - altså å sminke noen så de framstår med en annen etnisk fremtoning enn den de har?

– Vi er bevisste på at dersom vi skal gjøre det, må det ha en spesifikk dramaturgisk funksjon, for eksempel ved å peke på et fenomen i teaterhistorien, ikke for å framstille en autentisk representasjon.

– Hvorfor trekker dere ikke inn flere asiatiske utøvere i Madama Butterfly, som byr på flere muligheter for den gruppen enn i en del andre forstillinger?

– I 2014 hadde vi en kinesisk sanger i rollen, sopranen Hui He, som sang Madama helt fantastisk. Det bør være grunnen til at man får rollen, ikke at man er asiatisk. Det kan man også være kritisk til, fordi det da kan virke som om det ikke spiller noen rolle hvor i Asia man kommer fra.

Hedda Høgåsen-Hallesby ser de ønsker mer mangfold på scenen, men frykter at en debatt om «autentisk bakgrunn» kan begrense mulighetene for de med ikke-vestlig bakgrunn.

– Det kan i ytterste konsekvens bety at utøvere med asiatisk bakgrunn kun får synge det som er fra «Orienten». Og sånn vil vi ikke ha det.

Det handler om åpen dialog om hvordan du framstiller en kultur som ikke er din egen. Å be om innspill for å se om noe framstår sin rasistisk.

—  Laura Liu, fiolinist

Tilfellet USA

Laura Liu erkjenner at det er store forskjeller på USA og Island, som kan forklare at også Madama Butterfly oppfattes forskjellig i forskjellige land.

– I USA har vi gått gjennom mye de siste årene, sier Liu.

Fra 2019 til 2020 økte antallet rapporterte tilfeller av hatkriminalitet mot asiater i USA med 77 prosent, ifølge FBI. Da Trump i mars 2020 omtalte koronaviruset som «kina-viruset» på Twitter, fulgte en stor vekst i hatefulle ytringer på nettplattformen, ifølge en stor kvantitativ studie som ble publisert i American Journal of Public Health.

– USA er så multikulturelt og debatten er ekstremt opphetet. Vi har mye systemisk rasisme, og også lovgivning som er ment å motvirke det. Det innebærer også at det er mer anerkjent at rasisme finnes, sammenlignet med land hvor disse problemstillingene er nyere.

Hun mener ikke at Madama Butterfly nødvendigvis må spilles av en asiatisk sanger. Men å hente inn spesialister eller kulturelle konsulenter på øvelsene, tenker hun er et godt sted å begynne.

– Det handler om åpen dialog om hvordan du framstiller en kultur som ikke er din egen, og å be om innspill for å se om noe framstår som rasistisk, og det synes jeg må være opp til de fargede i den aktuelle kulturen å avgjøre, sier Liu.