– Jeg har den gamle trua i meg

Det er 13. mai 1940 og britiske skip ligger utenfor Bjerkvik i Nordland. De allierte har startet operasjonen for å gjenerobre Narvik ved en alliert landgang på stedet. Etterretningen de sitter på tilsier at lokalbefolkningen har flyktet, og tyskerne har okkupert bygda. Det de ikke vet, er at de lokale har kommet tilbake for å ta seg av dyra og hjemmene sine.

På land står Johan Skog, en gudfryktig småbruker. Han er gift med Aurora, og de har to barn, Gerd og Otto, og tredjemann på vei. Han ser skuddene fra fjorden som setter stadig flere hus i brann. Så setter han seg i robåten, sammen med nabogutten Anton – og lille Otto, som ennå ikke er fylt et år. De ror ut mot krigsskipene, og da de nærmer seg, reiser Johan seg opp i baugen på den lille båten og holder opp det lille barnet.

Jeg hadde en sønn som var veldig alvorlig sjuk da han var ung, da var det naturlig for meg å be. Så jeg har den her gamle trua i meg

—  Eirik Kristoffersen, forsvarssjef

Johan Skog var bestefaren til Norges forsvarssjef, Eirik Kristoffersen. Og det er Kristoffersen som nå forteller historien om ham i Vi som arvet krigen, en bok der en rekke kjente og ukjente nordmenn beskriver hvordan 2. verdenskrig har preget ettertiden.

Men sentrale opplysninger i denne historien, har Kristoffersen fått vite først helt nylig. For et par år siden fikk han vite av søskenbarna, onkel og tante, at det slett ikke var bestefars idé å ta med vesle Otto som skjold på fjorden.

– Da kom det fram at det var bestemor Aurora som hadde sagt til bestefar: «Du må ta med deg barnet, og vise at det er sivile her. Og du skal ikke være redd for noe, for Gud er med oss».

Så legger han til:

– Og det stemmer nok at de tenkte slik. De var kristne, og bestefar var aktiv i den læstadianske menigheten.

---

Eirik Kristoffersen

• Norges forsvarssjef siden 2020.
• Født i 1969 i Bjerkvik utenfor Narvik.
• Kristoffersen har militær bakgrunn fra Hæren og spesialstyrkene, og er den offiseren i Forsvarets øverste ledelse som er høyest dekorert for sin operative innsats.
• Forteller om sin familiehistorie i boken Vi som arvet krigen av Nanna Segelcke (red.) (Aschehoug, 2023)
• Vårt Land har tidligere omtalt kapitlet i samme bok der Ervin Kohn forteller om de psykiske skadene som moren fikk av holocaust. Som barn fant han henne livløs i sengen.

---

Beskyttelse

Vi møter Kristoffersen en snøfylt kveld på kontoret hans i Oslo. Han kommer rett fra en to dagers samling med unge ledere i Forsvaret. De har snakket om mot. Der vi tenkte at dette intervjuet først og fremst skulle handle om krigshistorie, begynner forsvarssjefen å fortelle om hva det var som ga bestefaren mot den maidagen i 1940, og hvordan dette har vært med på å sette kurs i hans eget liv.

– De trodde oppriktig at Gud ga beskyttelse. Bestefar var sterk i trua. Under bombingen ble huset heller ikke truffet av granater, og litt av forklaringen som onklene mine har gitt, er at han var beskytta av sin egen tro, sier Kristoffersen, og fortsetter:

– Når man kommer inn på sånne ting, kan man jo spørre: Spiller det egentlig noen rolle? Men det er ikke tvil om at den trua også ga han motet til ikke å være redd.

I møte med døden

– Din bestefars nøkkel til å være modig var gudstro. Hva er din nøkkel?

– Jeg har jo tatt med meg i livet det jeg vil kalle en barnetro. Av og til kan det høres naivt ut, men jeg har en tro på at det finnes noe mer, begynner Kristoffersen.

Han legger til at han ikke er så opptatt av hvilken trosretning som er den rette.

– Men jeg har tro på at det finnes en Gud, og jeg er heller ikke redd for å dø. Jeg ønsker ikke å dø, men jeg har for lenge siden forsonet meg med at livet ender med døden. Det har gitt meg en grad av modighet som har vært godt å ha som spesialsoldat, og ikke minst under årene i Afghanistan. Jeg var ikke redd for døden. Og det tror jeg ikke bestefar var heller. Det å erkjenne at døden kommer, og det å tro på at det er noe mer etter døden, det har jeg med meg.

– Man snakker ikke alltid så høyt om at man håper at det er noe mer?

– Man kan diskutere vitenskap og tro i det uendelige, men det er veldig vanskelig for meg å forstå at alt det som har skjedd opp gjennom millioner av år ikke har en større mening. Kanskje er det fordi jeg ikke vil forstå det … Det gir meg i hvert fall en viss ro å tenke at det er noe mer enn bare det vi ser, eller klarer å forske oss frem til som mennesker i en kort periode av universets historie. Det er der jeg har landa.

Tausheten om krigen i nord

Hvorfor hadde ingen snakket om Johans beveggrunner før? Eirik Kristoffersen sier han og søskenbarna nok har vært mest opptatt av selve hendelsen, at han rodde ut til skipene. Faren hans, som var offiser, og egentlig stolt av svigerfarens bragder, mente på sin side at det hadde vært på grensen til uansvarlig.

Kristoffersen tror ikke det er unikt at krigshistoriene ikke er komplette. Til tross for at noen av de største og mest alvorlige slagene sto i Nord-Norge, er krigshistorien i nord ikke blitt fortalt og skrevet ned i samme grad som lenger sør, bemerker han i Vi som arvet krigen.

Vi sier «Aldri mer 9. april». Men da må vi vite hva som faktisk skjedde, og hva krigen kostet

—  Eirik Kristoffersen, forsvarssjef

Det er ikke rart. Folk hadde mer en nok med å bygge opp igjen det som var ødelagt, og ta fatt igjen på livet. Desto mer prekært er det å fortelle historien nå, før den går tapt, mener han:

– Vi sier «Aldri mer 9. april». Men da må vi vite hva som faktisk skjedde, og hva krigen kostet. Også den verdenen vi lever i nå preges av polarisering og populisme. Vi ser krefter som bruker de samme virkemidlene som nazismen: fremmedgjøring, «oss mot dem», og enkle løsninger på komplekse problemstillinger. Da er det viktig å kjenne historien, så vi vet hvor galt det kan gå når disse kreftene får utvikle seg.

Advarer mot felle

Det krigshistoriske vakuumet i nord, har det siste tiåret blitt forsøkt fylt av Russland. I en rapport som ble omtalt i året som gikk, viste forskeren Kari Aga Myklebost hvordan Russland har vært opptatt av å markere krigshistorien på norsk jord. Dette har spilt en viktig rolle når det gjelder å bygge russisk selvforståelse. Og Putins angrepskrig i Ukraina blir fremstilt som fortsettelsen av den røde armés kamp mot nazismen.

Kristoffersen deler bekymringen, men advarer også mot en annen grøft:

– Vi må minnes historien i nord på en måte som ikke bidrar til at Russland kan bruke det til sin nasjonalistiske politikk. Men vi må heller ikke gå i den fellen at vi fornekter det som skjedde. Etter krigen var det mange partisaner i Finnmark og Nord-Troms som ble overvåket fordi de hadde slåss for Norge på sovjetisk side. Historien om hvordan de ble behandlet, skal vi ikke være så veldig stolte av.

Tilbake til Bjerkvik

Den lille gutten som ble holdt opp i robåten lever fortsatt i beste velgående. Onkel Otto, som forsvarssjefen sier, bor på gården i Bjerkvik. Kristoffersen har hytte her, og sier han kjenner på stor trygghet hver gang han kommer dit. Som besteforeldrene er mange i slekta læstadianere. Kristoffersen sier familien har et sterkt samhold. Han har aldri opplevd at det var et problem at foreldrene gikk egne veier:

– Mamma hadde valgt å ikke være læstadianer før hun ble gift, og det valget oppfattet jeg at bestefar hadde full respekt for. Det var aldri noe tema. Alle visste at søndag ettermiddag skulle bestefar og bestemor og onkel og tante på samling, og vi skulle gjøre noe annet.

Kristoffersen tegner et bilde av en oppvekst med et avslappet og naturlig forhold til kristen tro. Familien hans gikk i kirka i høytidene, alle ble døpt og konfirmert. Han legger til at han ikke tror foreldrene ville blitt sure hvis han hadde takket nei til å bli med.

– Men som unge lærte jeg å be fadervår, og av og til så tyr jeg til det. Når jeg synes ting er vanskelig, kan jeg be ei bønn. Det synes jeg er fint, jeg kan be om at det går bra. Jeg hadde en sønn som var veldig alvorlig sjuk da han var ung, da var det naturlig for meg å be. Så jeg har den her gamle trua i meg.

Og hvis du har vært i Akershus slottskirke på en julaften, så vil du kanskje ha dratt kjensel på tekstleseren:

– Jeg har tradisjon for å feire jul på festningen, og der har jeg en rolle. Jeg leser juleevangeliet, og det føler jeg er veldig rett for meg. For uavhengig av hva man tror på, så er Bibelen et felles referansepunkt. Og med juleevangeliet er vi på samme sted – i hvert fall i min familie.