Hvordan har 2. verdenskrig preget oss i det lange løp? I den nye boken Vi som arvet krigen har redaktør Nanna Segelcke søkt etter svar på dette spørsmålet, og bedt elleve kjente og ukjente nordmenn om å sette ord på sin familiehistorie. En av dem er Ervin Kohn.
Den markante samfunnsdebattanten vil være kjent for mange, men i kapittelet Holocaust som familiehistorie, møter vi hendelser og fortellinger som ligger mange tiår forut for at Kohn stakk fram hodet i offentligheten. Kohns foreldre kom, i likhet med nobelprisvinneren Elie Wiesel og den kjente norske businessmannen og tidsvitnet Herman Kahan, fra Sighet i Transilvania. Mot alle odds overlevde de jødeutryddelsene.
Det var ikke uten omkostninger.
Lidelse kan passivisere, i stedet for at du blir proaktiv. Det er evnen til å se framover, som gjør det mulig å gå videre
— Ervin Kohn
I krøttervogner
– Når skjønte du hvor syk moren din var?
– Da jeg var ni år, og jeg var med far på Vinderen psykiatriske klinikk. Hun hadde akkurat fått elsjokkbehandling, og far kom ut igjen gråtende. Jeg hadde jo skjønt det tidligere, men i det øyeblikket forsto jeg det på en helt annen måte, forteller Kohn når vi møter ham på Holtet i Oslo.
Her bor han i dag. Men han er ikke født her. Ervin Kohn ble født i Budapest for 68 år siden – ti år for sent, som moren Blanca alltid pleide å si. Foreldrene hadde giftet seg i 1945, men slet med å få barn. Ervin erkjenner at det ikke var uvanlig blant jødiske familier som hadde overlevd krigen.
Faren, Akiva, hadde vært slavearbeider i Ungarn under 2. verdenskrig. Moren var i mai 1944 blitt deportert til Auschwitz med de andre jødene fra Sighet. Her ble hun, søsteren og søsterens lille datter fremstilt for dr. Josef Mengele. Søsteren og niesen ble sendt rett i gasskammeret. Moren, som var ung og sterk, ble derimot valgt ut til tvangsarbeid og sendt videre til Bergen-Belsen. Disse historiene fikk Ervin høre allerede fra syvårsalderen. Skjønt, moren sa aldri noe om hvordan hun selv hadde reagert på det som skjedde.
– Det var aldri noen rapportering av egne følelser. Men det var ubehagelige beskrivelser, minnes han.
I krøttervognene sto de tett i tett. Skulle de på do, måtte det skje der og da. Det visste ikke hvor lenge de måtte reise slik, og ikke hvor de skulle.
---
Vi som arvet krigen
- Ny bok redigert av Nanna Segelcke (Aschehoug, 2023)
- Elleve nordmenn forteller her hvordan deres familiehistorie er blitt preget av andre verdenskrig.
- En av dem er Ervin Kohn (68), som hadde både en mor og en far som mot alle odds hadde overlevd holocaust.
- Kohn er en kjent samfunnsdebattant og antirasist, og talsperson for det jødiske miljøet i Norge.
---
Alene med mamma
Morens historie preget oppveksten til Ervin. Den lille familien kom til Oslo i 1960, da faren fikk jobb som kantor i synagogen i Bergstien. Her opplevde Ervin å få det som den gang het husmorvikar i en lang periode mens moren var innlagt til behandling. Da han var tolv år, ble foreldrene skilt, og faren reiste til USA.
På samme tid ble moren deprimert igjen. Hun havnet på Ullevål, der hun prøvde å ta livet sitt to ganger. Den tredje gangen, var hun derimot hjemme, og det var Ervin som fant henne livløs. Sykebilen kom akkurat tidsnok til at de fikk liv i henne.
Ervins oppvekst innebar derfor at han fra ungdomsskolealder var alene med moren og måtte ta seg av henne.
«Hun var ute av sykehuset og hadde flyttet hjem, men hun var ikke frisk. Hun var bipolar, og mye nedstemt. Jeg handlet, lagde mat, fikk henne opp av sengen, tok henne med på tur – ikke alltid, men ofte. Heldigvis hadde litium kommet på markedet,» skriver han i boken.
– Tenker du at for mye ansvar ble lagt på deg?
– Det er ikke sånn det funker, det var naturlige å gjøre. Det var ingen andre der. Det var mitt lodd. Andre har andre lodd i livet. Hun var jo mammaen min. Så hvis ikke jeg skulle gjort det, hvem skulle da gjort det?
Selv om Kohn er det psykologer kan kalle et «løvetannbarn», minnes han oppveksten på Grorud i Oslo som god. Han bodde dessuten et år på Holmen, hos «onkel» Herman Kahan og kona Esther. En annen som han kalte onkel, var Herman Sachnowitz. Han skrev Det angår også deg i 1976, en bok som åpnet den offentlige samtalen om holocaust. Selv husker han forfatteren som den snille familievennen som kom med kokosboller, og som lånte bort trompeten sin så Ervin også fikk spille.
Kompass ut av lidelsen
Som moren Blanca hadde både Herman Kahan og Herman Sachnowitz overlevd Auschwitz, og måtte ta fatt på den tilsynelatende umulige oppgaven om å gå videre etter krigen.
Kohn har grublet mye på hvordan de klarte det. Han tror det finnes to nøkler: Å ikke hate. Og å bestemme seg for gå videre.
– Mor og far, Elie og Herman, de hatet ikke tyskerne. Og dette var nok en måte å overleve på. For hat kan spise opp en person innenfra.
Det samme kan det å bli værende i en offerrolle, mener han:
– Da finner du ikke løsningene, mulighetsrommene. Lidelse kan passivisere, i stedet for at du blir proaktiv. Det er evnen til å se framover, som gjør det mulig å gå videre.
– Og ikke snu seg og se tilbake, som Lots hustru?
– Det er akkurat der vi er i Torah-lesningen nå, sier Kohn, og begynner å spørre hva det er som gjør Abraham til en slags helt.
– Hva skiller ham fra de andre? Noa gjorde bare det Gud sa. Abraham hadde sitt eget moralske kompass, og gikk i opposisjon. Og da Gud sa det var så mye ondskap i byene at han ville ødelegge dem, så diskuterte Abraham med Gud, og fikk ham med på at hvis det bare var ti uskyldige igjen, så skulle Gud spare byen.
I fortellingen om Sodoma og Gomorra klarte de ikke engang å finne ti uskyldige. Dermed gikk det som det gikk. Poenget er uansett dette: Det er denne historien som er grunnen til at antallet ti er minimumsgrensen for å holde en jødisk gudstjeneste. Kohn gir nå en lynrask innføring i hvordan rabbinerne og torahfortolkerne gjennom århundrene har diskutert seg fram til svar på all verdens spørsmål. Ut av skriftsamlingen Talmud, kan du lese selv delingstall i skoleklasser. I utgangspunktet anbefales 25 som øvre grense, men dette kan pushes noe opp, hvis du har en assistent til stede.
Noa gjorde bare det Gud sa. Abraham hadde sitt eget moralske kompass, og gikk i opposisjon.
– Gud blander seg ikke inn
Kohn diskuterer gjerne. Og han ser ikke noen hensikt i å prøve å kikke Gud i kortene. I stedet bekjenner han seg til en retning innen jødisk filosofi som følger lege og rabbiner Rambam. Han levde på 1000-tallet, er også kjent som Maimonides.
– Jeg står i den rambamske tradisjonen, slik at jeg mener at Gud ikke intervenerer i verden, men at han sluttet å intervenere på profetenes tid. Det betyr at hvis du hopper i fallskjerm, og ber til Gud om at skjermen må åpne seg, så mener jeg at Gud ikke blander seg inn i fallskjermen din.
– Fordi han ikke vil?
– Fordi han har bestemt seg for ikke å gjøre det. Fordi han har skapt oss med fri vilje. Og så tror jeg fortsatt på at han er allmektig og allvitende. Men hvis vi fortsetter her, havner vi fort inn i det ondes problem, og da kommer vi oss ikke videre.
– Kan ikke den posisjonen på et vis være med på å gi mening til holocaust: Det var mulig fordi Gud hadde trukket seg tilbake?
– Helt riktig. Og Gud hadde ikke noe med holocaust å gjøre, mener jeg. Det var kun menneskeskapt. Men du har også dem som sier at vi ikke vet, og at hvis Gud ikke hadde blandet seg inn, så ville alle jødene blitt drept, og ikke bare halvparten … Så det er ikke slik at det er slutt med diskusjoner.
Hvis du hopper i fallskjerm, og ber til Gud om at skjermen må åpne seg, så mener jeg at Gud ikke blander seg inn i fallskjermen din
— Ervin Kohn
Å reparere verden
Sin egen drivkraft finner Kohn i den rabbinske litteraturen, i begrepet Tikkun olam, som betyr å reparere eller forbedre verden. Derfor har han blant annet jobbet flere år som nestleder ved Antirasistisk Senter.
– Jeg er ikke opptatt av minoritetene i seg selv, men jeg er opptatt av minoritetens rettigheter, fordi det er nødvendig for å holde samfunnet vårt friskt, for at vi ikke skal henfalle til barbari. Og dette er mitt bidrag til å reparere verden, sier Kohn, som samtidig røper at tikkun olam utfordrer ham på et personlig plan.
Derfor har han vært forstander i Det mosaiske trossamfunn fra 2011 og fram til august i år. Men det gjelder også på familieplan:
– Jeg er fortsatt gift med min første kone, Marianne. Vi har oppdratt tre barn sammen, som har gitt oss ni jødiske barnebarn. De er mitt beste bevis på at Hitler ikke vant.
Ville ikke bryte med faren
Det du ikke får vite i den nye boken, er hvor det ble av Kohns far etter at han flyttet til USA. Akiva bodde i Connecticut, New York og New Jersey, før han som 60-åring giftet seg med en 33 år gammel kvinne, og de sammen flyttet til Florida.
Ervin Kohn er trolig eneste nålevende nordmann som har jiddisk som morsmål, og når han og faren skrev brev til hverandre, skjedde det nettopp på jiddisk. Kontakten mellom dem betød ikke at forholdet var enkelt. Ervin bebreidet faren, som hadde reist sin vei:
– Men jeg ville ikke bryte med ham, og da tenkte jeg på barna mine. Jeg hadde ikke hatt besteforeldre selv, og jeg ville at de skulle ha et forhold til sine. Så hver sommer besøkte vi ham. Det var hyggelig, men vi unngikk jo vanskelige spørsmål. I hvert fall gjorde han det.
– Hva ser du i dag mest opp til ved dine egne foreldre?
– Det gjør jeg jo ikke … Jeg hadde et anstrengt forhold til far. Han var et negativt forbilde for meg, og lærte meg hvordan jeg ikke skulle opptre som far. Mor husker jeg som kjærlig, og hun viste det på de måtene hun kunne. Det finnes jo de som blir ødelagt på ulikt vis av ting som har skjedd. Da går det ofte på kjærligheten løs, men det gjorde ikke det for mor.