Stjålet sykkel ledet Simen inn på samfunnets skyggeside

Det var en helt vanlig morgen hjemme hos Simen på St. Hanshaugen i Oslo. Den 38 år gamle reklamemannen og filmskaperen skulle gjøre sine to barn klare for barnehagen og komme seg av gårde på jobb. Han beskriver det som et herlig kaos.

Underveis i rutinen kastet han et blikk ut av vinduet og oppdaget at noe var feil.

Sykkelen var borte.

– Der og da var det krise! Hvordan skal jeg få logistikken til å gå opp? Jeg ble fryktelig irritert og stressa.

[ – Bare det å gå, selv med smerter, hvor fantastisk er ikke det? ]

Ettersom barna Ebba (6) og Abel (3) var veldig opptatt av detektivhistorier, sa pappa til Ebba at hun kunne gå ut og sjekke etter spor. Det var mest for å få jenta til å kle på seg, innrømmer han.

Men da han selv kom ut, fant han datteren stående og vifte triumferende med en papirlapp i hånda.

Det viste seg å være en kvittering fra Clas Ohlson for innkjøp av boltesaks, hansker og avisoleringsstang.

– Det var «the perfect crime kit». Det sto til og med medlemsnummer og bankkort på kvitteringen.

Solskinnshistorie? Nei, takk

Senere samme dag valgte Simen å fortelle om tyveriet på Instagram. Han la også ut bilde av kvitteringen. Responsen var enorm. Mange ville hjelpe.

– Det var en billig sykkel til 3000 kroner. Men jeg var veldig glad i den. Jeg har kun hatt to sykler i hele mitt liv.

38-åringen gikk også til politiet og anmeldte saken. Han argumenterte for at politiet kunne få en solskinnshistorie med et oppklart sykkeltyveri, ettersom gjerningsmannen kunne spores via kvitteringen.

Men politiet var ikke interessert. De fortalte at det stjeles 6600 sykler i Oslo årlig, så de har ikke ressurser til å lete etter tyver. Derfor henlegger de.

---

Sykkeltyveri

• Filmen Sykkeltyven er produsert av Indie Film og har premiere på Vega scene torsdag. Den kan også ses på aftenposten.no fra mandag.
• Rundt 60.000 sykler blir stjålet i Norge årlig, anslår politiet. En fjerdedel av tyveriene blir anmeldt (14.853 i fjor).
• Forsikringsselskapene utbetalte i fjor 155 millioner kroner i erstatning for stjålne sykler. I samme periode utbetalte de 122 millioner for stjålne biler, ifølge VG.

---

Ringte tyven

Ferden gikk videre til butikkjeden Clas Ohlson. Ledelsen der var tydelig på at de kunne ha oppgitt tyvens navn dersom politiet hadde krevd det. Men siden det var offeret som spurte, måtte de si nei – av personvernhensyn.

– Dermed begynte jeg å gjøre litt detektivarbeid selv. Jeg fikk også god hjelp fra andre som engasjerte seg i historien. Der og da ville jeg bare løse mysteriet og jeg tenkte ikke så mye på etikken. Men det etiske er noe av det vi har brukt mest tid på da dette etterhvert utviklet seg til å bli en film.

Jeg innrømmer at jeg tidligere har krysset gaten når jeg har sett rusavhengige.

—  Simen Braathen

Det endte med at Simen fikk tak i telefonnummeret og ringte til tyven, som viste seg å hete Karsten.

– Jeg var irritert da jeg ringte, men irritasjonen forsvant fort. Han var ærlig og oppriktig og hørtes snill ut. Jeg skjønte fort at mitt problem var en bagatell sammenlignet med de problemene han satt med. Vi kan vel si at jeg møtte meg selv i døra.

Nytt tyveri

Karsten tilbød seg å hjelpe Simen i jakten på sykkelen, som allerede var over alle hauger. Det innebar mange forviklinger vi ikke skal røpe for dem som vil se filmen (se faktaramme).

– En dag fikk jeg en telefon fra Jessheim. En bilselger der hadde fått besøk av en syklende kunde. Kunden satte igjen sykkelen for å prøvekjøre bilen. Men bilen og kunden ble søkk borte. Bare sykkelen sto igjen. Og den var registrert som stjålet. Navnet mitt lå i registeret. Snakk om true crime med twist i plottet, sier Simen Braathen og ler.

Da han så hvor mange som fulgte med på historien han stadig oppdaterte på Instagram, begynte han å tenke på å lage film. En film om to menn med helt ulikt utgangspunkt:

Den ene trengte spenn. Den andre trengte bare litt spenning.

– Jeg innrømmer at jeg tidligere har krysset gaten når jeg har sett rusavhengige. Gjennom Karsten har jeg nå fått innblikk i hvordan mange lever, og mange av mine fordommer er gjort til skamme.

Skåne barna

Tobarnsfaren erkjenner at jakten på den stjålne sykkelen har lært ham mye om seg selv. Om hvor heldig han har vært i livet. Om hvor små problemer han selv har.

– Det er så lite som skal til for å gi en strime av verdighet til de som sliter mest. Jeg inviterte Karsten til en kaffe hjemme hos meg, og hans første reaksjon var at barna mine burde skånes fra å møte en som ham. Det vitner om hvordan han er vant til å bli sett på. Jeg måtte se på meg selv og omgivelsene med nye øyne.

– Er du rett og slett glad for at sykkelen din ble stjålet?

– Vel, det er jo irriterende at man ikke får ha tingene sine i fred. Men i mitt tilfelle fikk jeg både en god historie og et nytt vennskap. Det er mer verdt for meg. Jeg er ingen helgen i denne historien. Ikke vet jeg hvordan vi løser rusproblemet, heller.

Hvis vi klarer å se på andre som mennesker – og ikke bare som skygger, da tror jeg vi er kommet et steg videre.

—  Simen Braathen

Kan ramme alle

Simen Braathen beskriver filmen han har laget som en slags «true-crime»-komedie med tankevekkende sider. Han vil at vi skal le med – ikke av.

– Hvis vi klarer å se på andre som mennesker – og ikke bare som skygger, da tror jeg vi er kommet et steg videre, håper mannen som mistet sykkelen sin.

Han fikk med seg Oslo-biskop Kari Veiteberg til paneldebatt etter filmpremieren forrige torsdag. Veiteberg har ti år bak seg som gateprest før hun ble biskop i Oslo:

– Jeg kjenner folk fra alle lag og jeg vil gjerne være med på å snakke om menneskesyn. Noen ender opp som rusavhengige, andre som prest, men vi har alle samme verdi, sier Veiteberg til Vårt Land.

– Tror vi i litt for stor grad at det ikke kunne vært oss selv?

– Det vet jeg ikke. Men sykdom og traumer kan ramme hvem som helst.

Kulturredaktør Thomas Espevik er en venn av Simen Braathen. Han har derfor ikke vært involvert i arbeidet med denne artikkelen.