Gud kan ikke være slik jeg lærte på bedehuset

Ofte får jeg spørsmålet om jeg fortsatt er kristen. Om jeg fortsatt tror. For mange er det et enkelt spørsmål å svare på. For meg er det komplisert.

Det er noen år siden jeg i 2009 gav ut boken Betre død enn homofil? Å vere kristen og homo. Boken handler om hvordan det var å vokse opp som skjult homofil i det konservative bedehusmiljøet i Rogaland, hvor ingen visste at jeg strevde, trygla og bad til Gud i ti år om å fri meg fra disse følelsene. Uten at det hjalp.

Først da jeg ble 22 år, aksepterte jeg gradvis meg selv som den jeg er. Da nyheten ble kjent, ble mange i bedehusmiljøet både bekymret, triste og sinte. Jeg fikk mange negative reaksjoner og utallige brev, meldinger og telefoner av ulike slag, som jeg også skriver om i boken.

Reaksjonene var nok ekstra sterke fordi jeg den gang var profilert i bedehusmiljøet. I tillegg var jeg veldig konservativ. Fallhøyden ble ekstra stor. Det ville nok gått bedre for de fleste andre. Jeg tror også at mange har lært av det som skjedde, og at bedehusmiljøet ville reagert bedre i dag.

Den største synderen av alle

Jeg var aktiv i Misjonssambandet og var periodevis også ansatt der. Jeg og min bror Jon Petter gav ut tre CD-er med de gode, gamle bedehussangene, og vi reiste land og strand og sang og vitna – som det heter seg på kanaanspråket – om det vi trodde på.

Oppsummert var budskapet at vi alle var fortapte syndere som måtte se oss selv som det. Slik at vi fikk behov for nåde og frelse som Jesus kunne gi oss etter at han ofret sitt blod og døde for oss på korset. Og ved å omvende oss til Jesus og ta imot hans nåde, ville vi unngå Guds vrede og evig pine i helvetet, og være blant de få utvalgte som skulle få evig liv og glede med Jesus i himmelen.

Jeg følte meg som den største synderen av alle. Fordi jeg er homofil. Gjennom oppveksten hørte jeg mye forkynnelse om synd, og verst blant alle synder var homofili. Menn som lå med menn. Selv om jeg aldri hadde møtt en mann, eller i det hele tatt pratet om dette med noen, lå likevel angsten og selvforakten over meg. Tenk om familie, venner eller bedehusfolket som hørte meg synge og forkynne hadde visst hva jeg følte! Jeg skammet meg dypt over den jeg var.

Det vanskelige spørsmålet om tro

Jeg var helt avhengig av Jesus. Mer enn noen annen på jorden, trengte jeg nåde og tilgivelse. Da jeg arbeidet i Misjonssambandet og hadde andakt for andre, husker jeg at jeg ofte sammenlignet det å velge Jesus og tro på han, med å stille seg under en foss, hvor det rant en konstant strøm av nåde over deg. Selv om du strevde med dine synder, hadde du stilt deg under nåden og gikk fri fra dommen. Du var frelst, selv om du var en synder. Men samtidig måtte du be oppriktig om tilgivelse når du hadde syndet og ikke bevisst velge å fortsette å «leve i synden».

På en måte var det mye befriende og fint med denne troen, men også en god del dypt problematisk. Dette er bakteppet, og grunnen til at spørsmålet om jeg fortsatt tror og er en kristen, er krevende.

Spørsmålet er vanskelig på minst to plan. Jeg burde sikkert ikke innrømme slikt, men den ene grunnen handler ikke engang om hvorvidt jeg tror, men om hva andre tenker. Jeg synes det har vært vanskelig å svare at jeg ikke er kristen lenger, særlig hvis spørsmålet har kommet fra mitt tidligere kristne nettverk. Det er mange fine mennesker i bedehusmiljøet og mange jeg er glad i. Jeg har ikke lyst til å såre dem, eller skuffe dem ved å si at jeg ikke tror.

Samtidig har jeg også lurt på om de egentlig ville foretrekke om jeg sa jeg ikke er kristen, siden jeg i deres øyne tror og lever «feil». De ville kanskje mene det var bedre jeg innrømmet at jeg ikke kunne være kristen, slik som jeg lever. Da ville jeg iallfall ikke leve i en villfarelse. Når jeg først ikke kan være varm, er det kanskje bedre at jeg er kald, og ikke lunken, som det står om i Johannes’ åpenbaring; for da «vil jeg spy deg ut av min munn». Som kald er da kanskje sjansen større for å bli omvendt en dag og komme til «sannhets erkjennelse», enn om jeg er lunken og lever i det de ville mene er en falsk villfarelse om at jeg er kristen.

Troen min har endret seg

En annen ting jeg har tenkt på når jeg ikke har ønsket å svare nei på om jeg er kristen, er at jeg ikke har ønsket at de konservative i Kristen-Norge skulle «få rett». Rett i at det ikke går an å være kristen og homo. At det å komme ut av dette berømmelige skapet er ensbetydende med å bli en frafallen.

Jeg har alltid kjent litt på den følelsen – at jeg ville vise dem at jeg er den samme, selv om jeg er homofil. Likevel er det et faktum at jeg gradvis har endret meg. Endret standpunkt om mange ting, og at troen min har endret seg.

Når folk jeg antar ikke er kristne spør om jeg tror, kan jeg også kjenne på en viss «flauhet» hvis jeg svarer ja. Innholdet i barnesangen «Jesus spør om du er tøff nok til å vise hvem du hører til», er ikke tilfeldig. Det koster ofte å være i et mindretall, også når du er en av de få som går på bedehuset. I mange situasjoner er det derfor enklere for meg å svare nei og gli i ett med flertallet.

Jeg følte meg som den største synderen av alle. Fordi jeg er homofil

—  Arnfinn Nordbø

Hvis Gud finnes

Men tilbake til det opprinnelige spørsmålet – tror jeg fortsatt? Er jeg fortsatt en kristen?

Jeg er definitivt en såkalt «kulturkristen», som verdsetter mye fra oppveksten på bedehuset og som er glad i kristen musikk. Finner jeg et piano eller en gitar, spiller og synger jeg fremdeles «de gode, gamle» bedehussangene.

Utover dette er spørsmålet om jeg tror, noe jeg nesten kun tenker på når folk spør meg. Jeg er ikke så opptatt av det. Jeg har ikke et sterkt behov for å definere meg som verken det ene eller det andre, og jeg vet ikke alltid helt hva jeg tror. Jeg slår som oftest fort fast at jeg iallfall ikke tror at Gud er slik jeg trodde før.

Hvis Gud finnes, tror jeg ikke han er så smålig at han sender de som ikke tror på han til en evig pine i helvete. Det ville være en gud med svært liten selvfølelse, som i vrede over å ikke bli trodd på, skulle ta igjen med veldig kraft og straffe for all evighet. Hva med de som opp gjennom historien ikke har hørt om Jesus, og som på toppen av det hele aldri har blitt forkynt den rene lære, den som ble forkynt på bedehusene; skulle de også fortapes? Og skal jeg sendes til helvete fordi jeg har en mannlig kjæreste?

En slik Gud tror jeg ikke på. Det nærmeste en slik Gud kunne få fra meg, er frykt. Ikke hengivenhet. Jeg tror jeg ville vært nærmere hat enn kjærlighet i møte med en slik Gud.

Det er mange fine mennesker i bedehusmiljøet og mange jeg er glad i. Jeg har ikke lyst til å såre dem, eller skuffe dem ved å si at jeg ikke tror

—  Arnfinn Nordbø

Jeg er håpende

Kanskje jeg ikke er så troende. Jeg er nok mer tvilende. Mer spørrende. Jeg har få svar, selv om jeg jo har en del av dem også får jeg innrømme, iallfall om hvordan jeg tror Gud ikke er. Hvis jeg er mest tvilende, er det kanskje også mest nærliggende å svare folk som spør, at jeg ikke er kristen?

Kanskje, men samtidig er jeg håpende. Og undrende. Det er jammen mye mellom himmel og jord som er helt uforståelig. Jeg kan ikke forklare halvparten. Tenk hvor enormt universet er, det er ikke til å fatte. Tenk hvor små vi er midt i alt dette. Og tenk hvor fint det ville være å møte våre kjære igjen, de som er døde. Jeg håper at Gud finnes, men ikke helt slik som jeg lærte ham å kjenne på bedehuset. Jeg håper at Gud finnes og at han er god. At han er slik som en Gud bør være. Som ikke dømmer folk til evig pine for eksempel for å være homofile, eller for å ikke tro på han.

Jeg slår som oftest fort fast at jeg iallfall ikke tror at Gud er slik jeg trodde før

—  Arnfinn Nordbø

Jeg tror at den dagen jeg ligger for døden, eller hvis jeg får dødsangst, så vil jeg snakke med Gud. Eller med Jesus. Det har alltid gått litt i surr hvem jeg egentlig skal henvende meg til, og om jeg burde bytte litt på det. Gud ville kanskje ikke like det hvis jeg kun snakket med Jesus, har jeg tenkt. Jeg burde vel vise begge like mye interesse, for at ikke den ene skulle føle seg oversett.

Det sies jo at Gud er en, og at Gud samtidig er treenig, men det er litt vanskelig å forholde seg til, synes jeg. Stort sett har det nok vært Jesus jeg har snakket med. Jeg føler han er mildest og mest kjærlig. Gud er mer streng og kanskje litt mindre interessert i mine hverdagslige problemer. Jeg stoler litt mindre på han etter alt som står skrevet i Det gamle testamente, om det han skal ha sagt og gjort.

[ Kristine Gripsgård: «Som mamma til to døtre har jeg stor makt til å forme deres tro. Det passer meg dårlig» ]

Han kan jo bare vise seg

Jeg håper Gud kan høre og hjelpe når det er vanskelig. At han kan gi styrke, klokskap og håp. Jeg håper han har en overraskelse til oss når vi dør, og at vi får møte våre kjære igjen. Da jeg var liten, trodde jeg fast på at jeg skulle få møte morfar og farfar igjen i himmelen en dag. Det var en stor trøst. Døden var ikke så farlig.

Fremdeles kan jeg få tårer i øynene når jeg synger de gamle bedehussangene om himmelen. Om håpet. Det ville jo være fantastisk om vi etter dette livet skulle få leve videre evig med alle de vi var glade i, i en verden – eller himmel – hvor alt var godt. Jeg håper det er sant.

Tror min fornuft på dette? Nei, den gjør vel ikke det. Hvis himmelen finnes og Gud er allmektig, så kan han jo finne en måte å fortelle oss alle at vi kan se fram til livet etter døden? Det ville spart oss alle for mye bekymring og sorg. Eller han kan advare om hva som vil skje hvis vi ikke tror. Han kan jo bare vise seg for oss og si det direkte til oss. Hvis han er allmektig. Hvis han er barmhjertig, god og kjærlig.

Hvis Gud finnes, har han åpenbart sine begrensninger. Han har ikke all makt

—  Arnfinn Nordbø

Håper jeg tar feil

Jeg tror han hadde gjort det hvis han kunne. Hvis han fantes og hadde muligheten. Det at han ikke har gjort det, gjør at jeg tviler jeg på at han finnes. Eller så finnes han, men er ikke allmektig. Jeg tror iallfall ikke han kan være slik jeg lærte på bedehuset, ei heller slik andre verdensreligioner forteller at han er.

Hvis Gud finnes, har han åpenbart sine begrensninger. Han har ikke all makt. Han har ikke mulighet til å gjøre noe med alt. Og hvis Gud er til og hvis Gud er god, så finnes det definitivt ikke et evig pinested.

Er jeg kristen? Tror jeg på Gud? Tror jeg det finnes et liv, eller en himmel, etter døden?

Jeg tviler vel mer enn jeg tror. Men, jeg håper jeg har feil.

Og jeg håper og jeg tror, at hvis Gud finnes, så elsker han meg akkurat som jeg er.

[ Mener biskopene burde opprette spesialpresttjeneste for skeive ]