«Den usynlige teksten». Det er det Sandra Grøndal-Hansen kaller den, underteksten til det som vises på norske lerret og TV-skjermer. Hun har selv tekstet filmer og TV-serier i mer enn ti år.
Og hun sikter ikke bare til en opplevelse av at arbeidet hun gjør først blir lagt merke til idet det dukker opp en språkfeil. Hun er også kritisk til arbeidsvilkårene, og mener arbeidet som ligger bak god undertekst, blir undervurdert.
– Teksting er mye mer krevende enn folk er klar over. Det er stramme rammevilkår for hvordan du skal oversette, og hva du kan ta med og ikke. X antall tegn skal maksimalt stå på skjermen så-så lenge, og minimum så-så lenge. Det krever mye kreativt tankearbeid for å få det til å bli bra.
Grøndal-Hansen mener dårlig tekst svekker sluttproduktet, og tar derfor til orde for at teksting bør anses på som en siste del av postproduksjonen.
– Man bør være like detaljorientert og kvalitetsbevisst som man er med resten av produktet. I bunn og grunn handler det om kommunikasjon av kunst og åndsverk, og det er veldig trist hvis det ødelegges i siste ledd fordi noen er for grådige
1.400 romaner
Helt usynlig er teksten riktignok ikke. Ifølge Norsk audiovisuell oversetterforening (Navio) oversettes det årlig norske undertekster tilsvarende 420.000 boksider, omtrent 1.400 romaner.
Sandra Grøndal-Hansen er nestleder i oversetterforeningen og har fingeren på teksternes puls. Og det er visst ikke stort som har ført til økt puls de siste årene. I hvert fall ikke av begeistring.
– Frustrasjonen er at det over lang tid har vært et vanvittig prispress. Honorarene har stått stille i lang tid, så mange har i praksis gått ned i lønn.
De siste årene har Iyuno-SDI Group, det ledende tekstoversettelses-byrået i Norge, tatt i bruk maskinoversettelser. Det som i teorien er ment å skulle gjøre grovarbeidet for teksterne, har ifølge bransjen i praksis ført til lavere lønninger og dårligere kvalitet.
Maskinoversettelsene har såpass mye å hente på å gjøre det bra, at det som regel blir mye mer jobb enn de tror
— Helge Vik, tekster og tidligere fagforeningsleder
For noen år siden gikk også prisen reelt ned. Våren 2020 varslet byrået – som da het Iyuno Media Group – at deres tekstere måtte belage seg på å motta maskinoversettelser de kunne jobbe med utgangspunkt i. Selskapet forventet at teksterne dermed vil bruke 30 prosent mindre tid på arbeidet, og ville derfor kutte honoraret deretter.
«Det vil sannsynligvis bli som å starte fra scratch for oversetterne når de får maskin-oversatte tekster servert. Dette vil i praksis bety 30 prosent dårligere honorar», sa Helge Vik, daværende Navio-leder, til Klassekampen den gang.
– Maskiner gjør mye bra, men de gjør ikke kontekst og kreativitet. Det kan virke som at målene for de store konglomeratene har vært å redusere teksterne til å korrekturlese det maskinene gjør, og så er man liksom ferdig. Men maskinoversettelsene har såpass mye å hente på å gjøre det bra, at det som regel blir mye mer jobb enn de tror, sier han til Vårt Land to år senere.
[ Uenigheten i Samtiden: – Det er ikke økonomisk liv laga å drive et tidsskrift ]
Andre oppdrag
Maskinene har ikke akkurat tatt over, men de norske teksterne forholder seg like fullt til andre enn bare seg selv og en videofil.
Den mest omfattende oppdragsformen – og den best betalte – er såkalte førsteoversettelser, der teksteren får tilsendt videofil og manus og selv må tidskode de svarte tekstbolkene teksten står i – i tillegg til all oversettelse. Å tidskode bolkene vil si å justere hvor lenge den gitte linjen med undertekst skal være på skjermen.
Såkalt andreoversettelser baserer seg på andres førsteoversettelser, der den norske teksteren får en svensk eller dansk teksters arbeid. Andre ganger får teksteren en videofil der tekstbolkene er kodet inn – gjerne av en tekster i et lavkostland – og skal oversette med utgangspunkt i disse.
Dette har ifølge Helge Vik flere problematiske sider. Han har tekstet film og TV siden 2005, og var i fire år styreleder for Navio. Arbeidet til en tekster i Ungarn som tidskoder for ungarsk, passer sjelden med norsk og skaper derfor dårlig flyt.
I bunn og grunn handler det om kommunikasjon av kunst og åndsverk, og det er veldig trist hvis det ødelegges i siste ledd fordi noen er for grådige
— Sandra Grøndal-Hansen, nestleder i Navio
At tekstere fra andre land tar grovarbeidet med tidskodene, regnes som en tidsbesparelse og teksterne i Norge får dermed mindre betalt. Det gir ifølge Vik rundt 60 prosent av honoraret som om de måtte kode selv. Men de færreste vil gi fra seg et dårlig produkt.
Vik beskriver en hverdag der du som tekster blir sittende i skvis: enten spille etter kjørereglene byråene legger opp til – si seg fornøyd med tidskodene som er laget – eller kode om for å gi best mulig oversettelse. Sistnevnte er ingen lukrativ løsning, skal vi tro Vik.
– Du kan forandre så mye du vil, men får ikke betalt for det. Velger man å være samvittighetsfull og forandre, bruker du dobbelt så lang tid og tjener halvparten så mye.
[ Vår Staude deler hyppig Instagram-innlegg om «Fæbrik-jentene» – mediekritiker mener hun reklamerer ]
Overrasket over kritikk
Inger-Lise Eikli Rygg, country manager for Iyuno-SDI Group i Norge, skriver i en e-post til Vårt Land at hun ikke vil kommentere «priser og interne rutiner», og vil dermed ikke svare på spørsmålene.
«Vi er overrasket over denne kritikken, da vi nå har et godt samarbeid og en pågående god dialog med styret i Navio om vårt videre arbeid. I vårt siste møte hadde vi en konstruktiv samtale om nettopp satsene for frilansere og rutiner. Det vil ikke være riktig av meg å diskutere detaljene rundt dette i media».
Ber seerne klage
Sandra Grøndal-Hansen minner om at dersom du får betalt for å bruke mindre tid og konsentrasjon, blir kvaliteten deretter.
– Byråene får det de betaler for. Det er ikke snakk om at vi skal bli rike av å tekste TV-programmer. Men rett og slett å få en grei lønn for et godt arbeid, slik at man kan ta seg god nok tid til å dobbeltsjekke eget arbeid.
Vik mener det er den individuelle teksteren som blir sittende med ansvaret for at det er godt språk på norske TV-skjermer. Han erfarer at det er lite kvalitetssjekk oppover på stigen, og at TV-kanalenes «vi får jo knapt klager» ikke er en unnskyldning som holder vann.
– Det er svært få som gidder å klage. Ser du en dårlig oversettelse på tv-en, setter du deg ikke ned og skriver en e-post. Så det er ingen god indikasjon, sier Vik, som selv pleier å skru av teksten når han ser på TV for å unngå at den stjeler all oppmerksomheten.
Grøndal-Hansen tror på sin side at det er e-postene som må til, og har et klart råd til den observante seer: klag.
– I stedet for å sende en Twitter-melding til meg om at «haha, jeg så en dum ting», så bør de sende e-post til TV-kanalene. Jeg vil også forslå å sende e-post til Navio, så vi kan samle det og som organisasjon gå til byråene.
[ Norges Døveforbund mener NRK satser for dårlig på tegnspråk ]
