Hva skjedde med Donald Miller?

– Jeg har valgt en moderne klassiker, som jeg faktisk ikke er helt sikker på om ville tåle gjenlesning, sier Live Lundh, litteraturkritiker i Morgenbladet og journalist.

Hun var i starten av tenårene da hun plukket opp boken Blue like jazz av Donald Miller. Den kom opprinnelig kom ut på engelsk i 2003 og raskt ble en bestselger på den andre siden av «dammen». Fire år senere ble den oversatt til Norsk. I 2012 ble den også filmatisert.

– Dette er egentlig et langt, selvbiografisk essay med undertittelen «Ikke-religiøse tanker om kristen åndelighet». Og når jeg tenker etter, tror jeg boken har formet troen min en hel del. Du kan tenke deg, da jeg var på den alderen – i den grad det fantes et kristent ungdomsmiljø, var dette et karismatisk miljø. Millers hovedpoeng er at kristen åndelighet mer enn noe annet er som jazzmusikk. Det er noe du føler, noe du må erfare. Og det er blåtoner der. Og dette var noe helt annet enn den ganske stive lovsangskulturen som jeg kjente til.

---

Religiøse klassikere

• I denne spalten ber vi ulike mennesker anbefale ny og eldre litteratur i sjangerne religiøs sakprosa og oppbyggelig litteratur, og fortelle hva møtet med disse tekstene har betydd.
• I dag: Litteraturkritiker Live Lundh om Blue like Jazz av Donald Miller (Lunde, 2007)

---

– Hva er handlingen i boken?

– Han forteller helt tilbake til oppveksten, om hvordan han forholdt seg til Gud, og hvordan han etter hvert fikk en mer moden tro. Han forteller særlig om erfaringer fra college, i Portland, i det som jeg får inntrykk av at er den hvite arbeiderklassen, der han sammen med to venner, Penny og Laura, prøver å finne ut av hvem Gud er – og å avmytologisere ting de har trodd om det å være kristen.

[ Jødisk pietisme ble en øyeåpner for Notto Thelle ]

Særlig én scene har festet seg: Under en studentfestival, bestemmer Miller og vennene seg for å sette opp en skriftestol. Studentene, hvorav mange er rimelig berusede, kommer forbi, og mange av dem latterliggjør prosjektet til Miller. En av dem spør om han får skrifte, og da svarer Miller: «Vi har bygget den slik at vi kan skrifte for dere». Sammen med vennene ber han om tilgivelse for alt fra korstogene til amerikanske tv-predikanter som raner til seg pengene til folk.

[ Stian Kilde Aarebrot: – Jeg har prøvd å legge inn «ingenting» i kalenderen  ]

– Hvorfor skulle de be om tilgivelse for noe andre hadde gjort?

– De tenkte nok at kristenheten måtte ta ansvaret. Og for meg var det veldig sterkt. Det var litt frigjørende å skjønne at jeg ikke trenger å forsvare alt, men at det gikk an å ta avstand fra urett som hadde blitt gjort, og beklage det. Og det gjorde at det ble mulig for meg å identifisere meg med kirka. Dypest sett vitner det om en åndelighet der du først og fremst ransaker deg selv, der du ikke bare prøver å leve etter idealene dine, men virkelig oppdager hva som foregår inni deg. Dette betød masse for meg den gang, sier Lundh, og legger til:

– Men det som gjør at jeg ikke er helt sikker på om jeg kan anbefale den i dag er ... Den gang så han ikke så veldig kul ut. Men når jeg googler ham i dag har han gått mye ned i vekt, og fått en slik pen, amerikansk kjernefamilie. Og: Wait for it ... Han er blitt businessmann ...

– Å nei!

– Så jeg vet ikke hvor mye som er igjen av radikaliteten hans. Slik jeg opplevde det da, sto han for en anti-herlighetsteologi. Men kanskje ligger det en kime i de første bøkene hans som peker fram mot hvordan dette skulle ende, og som jeg ikke så den gangen.

– Det borger for å lese den igjen?

– Jeg tror kanskje jeg skal ta en titt.