– Dette er som å be en musikkelsker trekke fram én eneste plate, sier Stian Kilde Aarebrot når han blir bedt om å anbefale én eneste bok i Vårt Lands nye spalte «Religiøse klassikere».
Her skal vi finne fram til bøkene som ledsager både frokoster og søvnige minutter på kvelden, men som vanligvis ikke får den største oppmerksomheten i avisene: Nemlig oppbyggelseslitteraturen – fra andaktsbøker til den religiøse sakprosaen.
Og den første som blir bedt om å hente fram en tittel, er Stian Kilde Aarebrot, prest i Areopagos og selv forfatter. Han tar oss med over dammen – til den amerikanske pastoren Eugene Peterson og The Contemplative Pastor. Boken kom ut i 1989 – i de rosa pusegenseres, de høye hårs, rockebandenes – og pengenes – tid.
Travel og vellykket
– Vi skal tilbake til jappetiden?
– Ja, og det har jeg ikke tenkt på før du nevnte det, men det morsomme er at denne boken er så anti-jappete det får blitt. Jeg leste den naturlig nok ikke i 1989, da var jeg 13 år og gikk på ungdomsskolen. Men jeg leste den på 2000-tallet, og har siden kommet tilbake til den flere ganger.
– Hva er temaet her?
– Han skriver om å være pastor, og hva dette egentlig handler om. Om å ta tiden tilbake, og hvilke grep som må til for å ikke bli en «busy pastor». Og alt dette kan overføres til det å være menneske – og kristen. Peterson er jo overskriftsmessig, og du lurer på om han virkelig mener det, når han skriver at adjektivet busy foran pastor burde skjære like mye i ørene som «utro ektefelle» eller «korrupt økonom». Men det er typisk – både for jappetida og i dag – at det er en hedersbetegnelse å vise hvor opptatt du er. Da er du vellykket.
---
Religiøse klassikere
- Nylig meldte Vårt Land at de store forlagene kun gir ut to sakprosatitler med tema relatert til tro i løpet av våren 2022. Forfatter og prest Åste Dokka mente kristen litteratur har kommet i vanry, og at forlagene ikke så et potensielt viktig marked.
- I en ny serie ber vi et knippe personer anbefale ny og eldre litteratur i sjangerne religiøs sakprosa og oppbyggelig litteratur, og fortelle hva møtet med disse tekstene har betydd.
- Først ut er Stian Kilde Aarebrot om The Contemplative Pastor av Eugene Peterson (Word Publishing, 1989). Aarebrot er prest, forfatter og ansvarlig for trospraksis i stiftelsen Areopagos.
---
[ Mener Kulturrådet nedprioriterer bøker med kristent innhold ]
– Kalenderen har samme autoritet som Bibelen
Peterson finner utveien fra travelheten når han en dag må avlyse et møte fordi han skal til fysioterapeuten. Det forstår alle. Det handler jo om å ta vare på seg selv.
– Han konstaterer at kalenderen har samme autoritet som Bibelen hadde i gamle dager, og begynner nå å teste hva som skjer hvis han sier «Jeg kan ikke på grunn av kalenderen». Og dét viser seg å være et svar folk aksepterer. Han begynner dermed å legge inn i kalenderen at han har møter med folk som Dostojevskij og Paulus.
– Har du testet dette selv?
– Ja, jeg har prøvd å legge inn «ingenting» i kalenderen. Ingenting er faktisk en kvalitativ størrelse.
Også Petersons tekster om bønn fascinerer Aarebrot. Bønn læres ikke på kurs, men ved å møte opp i kirka og bare gjøre det. Og å ta den tiden det tar:
– Det snakker til meg, som lett tiltrekkes av action. Men Peterson minner om at vi må trekke pusten før vi kan puste ut. Og han kaller faktisk det kirka driver med for en undergravende virksomhet – det er en «gutta på skauen»-aktivitet mot de systemene som finnes, de som handler om forbruk, kapitalisme og stormakter. Bønn er her et stille fredsarbeid der vi formes til å ha en tilhørighet til noe som er mye viktigere.
