Det kan være vanskelig å føle at kultur er særlig viktig akkurat i disse dager. Mye av landets kulturliv er simpelthen koronastengt, og de aller fleste er opptatt av helt andre ting.
Fra kino til strømming
Så hva gjør da en kulturavdeling i en slik situasjon – etter at vi alle har satt oss på hvert vårt hjemmekontor og prøver å lage nyhetsstoff, noen av oss med småbarn krypende mellom beina?
Det første vi har gjort er å be filmanmelderne våre lete etter premierer på TV-serier og strømmefilmer, siden kinoene er stengt. Vi er mange som sitter koronafast og kan trenge dyktige kritikeres veiledning. Derfor vil også musikk- og litteraturdekningen løpe omtrent som normalt.
Deretter har vi satt kreftene inn på å forstå konsekvensene av epidemien for kulturlivet – både for de som skaper den og for de som pleier være publikum. Dette vil vi følge tett framover, og tar gjerne imot tips. Det er allerede digitale initiativer på gang, med strømmede stuekonserter og opplesninger som dukker opp på Facebook og andre steder. Vi vil forsøke å guide dere best mulig inn i dette ukjente terrenget.
Lukkede utstillinger
I dagens avis publiserer vi et intervju med den palestinske kunstneren Tayseer Barakat, som hadde en utstilling i krypten til Kirkelig kulturverksted. Og vi publiserer en anmeldelse av kunstneren Mari Slaattelid, som skulle hatt en utstilling stående på Kunstnernes hus til 26. april, i det året institusjonen feirer 90 år. Begge disse utstillingene er nå selvsagt stengt for publikum.
Vi kunne latt være å publisere disse tekstene av den grunn. Men vi velger å trykke dem likevel, fordi kritikken av og samtalen om alle kulturuttrykk handler om langt mer enn anbefalinger til hvilke utstillinger vi skal oppsøke. Samtalen om kulturen har en egenverdi, selv når den er utenfor rekkevidde.
Dette håper jeg vil bli synlig i Vårt Land i tida framover, hvor det blir rikelig med tid til å gruble over kunstens betydning – kanskje særlig nå som den blir mindre tilgjengelig. Muligheten for å gå på en konsert, en diktopplesning, en teatermonolog eller en lokal revy er borte for nå. Vil hverdagen uten kulturens møteplasser vise oss hvor høyt vi verdsetter den ellers?
De virkelige taperne
Jeg tror det. Og selv om det finnes større ofre i denne situasjonen enn landets mange kulturarbeidere, så vil denne gruppen være blant de som blir hardest rammet økonomisk. Jeg har selv frilanset på heltid som skribent og bokanmelder, og overlevde bare fordi jeg bodde på en forblåst øy med svært lave levekostnader. Da jeg flyttet tilbake til Oslo, ga jeg opp.
En ting er alle som jobber i institusjonene – forlagsredaktører, litteraturhusarbeidere, fast ansatte skuespillere og liknende. De vil merke det. Men verst er det for alle de frilansende kunstnerne – altså de som skaper den kulturen som gir oss med faste stillinger noe å skrive om. De er de økonomiske taperne til vanlig, og det er de som taper aller mest nå.
De fleste frilansere får ikke sykepenger eller feriepenger, ingen pensjonspoeng og de lever gjerne fra hånd til munn, fra enkeltoppdrag til enkeltoppdrag. Nå sitter de igjen med svarteper, siden arrangører kan henvise til force majeur-prinsippet, og nye avtaler heller ikke blir gjort.
Kulturmeldinga
Dette var også grunnen til at kunstnerøkonomien var tema i Trine Skei Grandes kulturmelding fra i fjor. Der stod det blant annet at vi burde «gjennomgå rammevilkår og ordningar for gründerar og sjølvstendig næringsdrivande for å sikre dei sosiale rettane deira». Det arbeidet er ennå ikke gjort, og nå vil de frilansende kulturarbeiderne betale prisen. Vi andre i kulturkretsløpet slipper trolig mye billigere unna.
LES MER OM KULTUR I KORONAENS TID:
• Ber om at kulturlivet reddes fra koronakollaps – bransjen mangler forsikringer
• Det lokale musikklivet rammes hardt av koronasmitten
• Kirkemusikkfestivalen refunderer billetter etter korona-avlysing
