Sure toner om mangfoldsmusikk

Skaper «etnisk» musikk integrering? Det spørsmålet stilte sosialantropolog Anne Ellingsen i doktorgraden hun disputerte med i 2008, året for Giskes flerkultur­satsing «Mangfoldsåret». Avhandlingen skapte sterke reaksjoner hos Rikskonsertene som var blant ­institusjonene Ellingsen studerte. Særlig kom det frem at ­musikerne opplevde samarbeid innenfor «fusion»-sjangeren begrensende. Sjangeren kjennetegnes av etnisk mangfold og flerkultur blant utøverne.

«Fusion»-sjangeren er vanlig innenfor verdensmusikk-miljøet, og innebærer ofte en blanding av musikalske stilarter fra land og kultur som ellers står langt unna hverandre.

– Rikskonsertene hadde en flerkulturell avdeling der det ble lagt stor vekt på å mikse etnisitet blant utøverne. Når det ble veldig mye ­fokus på det, heller enn på innholdet i musikken, fortalte både de norsk-etniske og innvandrermusikerne at de følte det som en tvangstrøye, sier Ellingsen.

Instrumentell kulturpolitikk

Tirsdag skrev Vårt Land om Mangfoldsåret i 2008. Ti år ­senere er det blandede meninger om hvor vellykket denne rødgrønne kultursatsningen var. Enger-rapporten viste at en dobling i kulturbudsjettet ikke ga økt kulturforbruk, og Mangfoldsåret ble kritisert for å ha en instrumentell tilnærming til kunst- og kulturliv. Siden den gang har den borgerlige regjeringen blant annet innført en forenklingsstrategi som fjernet rapporteringskravet når det gjelder kulturinstitusjonenes mangfoldsarbeid.

– Hva tenker du om statens ­rolle som pådriver for integrering ­gjennom kulturlivet? 

– Det er veldig viktig at ­staten legger til rette for, men viser en tilbakeholdenhet overfor det kunstneriske uttrykket. Det kom frem i avhandlingen min. Hvis ­statlige aktører blir for ­ivrige i den ­instrumentelle bruken av kultur, å skulle bruke kultur som et virke­middel i integreringen, kan det få motsatt effekt. Det kan virke ­fremmedgjørende både på ­musikere og publikum, sier ­Ellingsen.

I avhandlingen skrev ­Ellingsen at fusion-sjangeren har blitt «et omstridt symbol i diskusjonen omkring hva det vil si å være ­verdensborger i en globalisert tid», men at det samtidig ­hadde fått en spesiell rolle både i norsk kulturpolitikk, men også som en del av utenriks­politiske ­satsninger på kultur­utvekslinger og ­musikalske bistands­samarbeid.

LES MER: – Mangfold kommer ikke av seg selv 

Klangrikt fellesskap

– Jeg var på disputasen, og er ­veldig uenig med henne om dette. ­Ellingsen la en merkelig tolkning på fusion-begrepet. Fusion er jo at det oppstår en naturlig sammenblanding av ulike kulturer, at de går sammen om å få til noe annet som de ikke får til hver for seg.

Det sier Tom Gravlie, ­tidligere leder for Rikskonsertenes ­internasjonale avdeling. Han ­ledet Rikskonsertenes ­satsing på flerkulturelle prosjekter helt siden starten av prøveprosjektet «Klangrikt fellesskap» i 1989. Dette var en studie som ­undersøkt sammenhengen mellom skolekonserter med etnisk mangfold blant utøverne, med skoleelevenes holdninger til ­minoritetsgrupper. Bakgrunnen var at det var politisk bekymring på 80-tallet knyttet til økende ­rasisme i Norge. Evalueringen av prosjektet konkluderte med at skolebarna som hadde hatt syv konserter i året med utøvere av ulik etnisitet i en treårsperiode, hadde mer positive holdninger til minoritetsgrupper enn kontrollgruppen som ikke hadde noen slike konserter.

– Det er klart at det er ­mange feilkilder når man måler ­holdningsendringer, sier ­Gravlie, og fortsetter:

– Men evalueringen var så ­positiv at daværende kultur­minister Åse Kleveland umiddelbart bevilget en million kroner i øremerkede midler til den flerkulturelle satsningen hos ­Rikskonsertene.

Han mener det er unikt at en så stor institusjon som Riks­konsertene prioriterte fler­kulturelle samarbeid.

– Hvilken ideologisk ­posisjon lå til grunn for måten dere ­jobbet på?

– I starten ble musikken brukt på en instrumentell måte: Man brukte musikk for å oppnå ­holdningsendringer hos barn og unge. Men etter hvert var det kvalitetsnormen vi ­jobbet etter. Vi hadde som mål å ­presentere den rikdommen som ligger i ­andre kulturer for ­norske ­publikum, med høy ­kvalitet. Den ­instrumentelle ­tanken lå bak der, i det at vi ­håpte at folk vil få øynene og ørene opp for de ­verdiene som ligger i ­andre kulturer også, og dermed få større respekt og forståelse for dem. Musikk er et inter­nasjonalt språk, og det har alltid vært spennende å lytte til og bli ­inspirert av andre kulturer, sier Gravlie.

LES MER: – Uformelle møtesteder viktigst 

Kardemommeby

Ellingsen mener på sin side at en del av prosjektene var gode på papiret, men ikke fungerte kunstnerisk.

– Det ble mer som en slags propaganda for en vellykket ­integrering, et symbol på at staten var aktiv i å integrere. Jeg har noen ganger beskrevet det som en slags «Kardemommeby» på scenen: jo større engstelse det var for utfordringer knyttet til integreringen, jo mer «Kardemommeby» ble det på scenen. På den måten fikk den en propaganda-effekt.

– Hva skjer da, tenker du?

– Det faller gjennom som kunst, og det faller gjennom som integreringsprosjekt. Musikerne trives ikke på scenen, og det er nesten ingen i salen. Da tenker man «hva er dette egentlig?» Jo, det er statlig drevne prosjekter som er veldig ideologisk styrt.

Ellingsen trekker frem ­prosjekter som var initiert av ­musikerne selv, som de mest vellykkede.

– Prosjektet til Kirsten Bråten Berg «Frå Senegal til Setesdal» kom som et ønske fra henne og de hun spilte sammen med, og da ble det jo veldig bra. Men det ble noe litt ubehagelig over det når det viste seg at man ­gjerne ikke fikk offentlige midler dersom man ikke stilte svart og hvit sammen. Å bare spille norsk folke­musikk ble liksom for blendahvitt, da var det ikke noen penger å få. Bildet var ikke fullt så enkelt, men slik ­opplevde i alle fall musikerne det, sier ­Ellingsen.

– Jeg viste i avhandlingen min at i programmene til Rikskonsertene, ble ordet spennende brukt utelukkende om fusion-konserter. Betyr det da at alt annet ikke er spennende? Da får man følelsen av at hele ­integreringen får et sirkuspreg, at å spille sammen på tvers av landegrenser og kultur blir som å hoppe gjennom et tønnebånd. Det kom et ubehag inn i det når det ble så tydelig at det først og fremst var etnisk miks som var «relevant».

Tom Gravlie påpeker at det alltid var den kunstneriske kvaliteten som var avgjørende for programmeringen.

– Hovedmålet har vært å presentere musikk av høy kvalitet fra så mange ulike kulturer som mulig, for å vise rikdommen i verdens kulturer. Norge er det eneste landet i verden som har et sånt system. Når jeg deler mine erfaringer i utlandet får folk bakoversveis over at det går an. Det skal Norge ha honnør for, sier Gravlie.