‘Uformelle møtesteder er viktigst for mangfold’

– Ellingsens kritikk er like ­aktuell i dag. Jeg tenker at med én gang man setter føringer får det konsekvenser i den praktiske kunsten.

Grasrota

Det sier jazzmusiker Ketil Vestrum Einarsen. Som medlem av en performance-gruppe var han med på å evaluere Mangfoldsåret.

– Jeg kjenner til mange tilfeller der utøverne har tilpasset sine verker for å være sikre på å få økonomisk støtte. Det synes jeg er problematisk. Jeg fikk selv høre, riktignok ikke av Rikskonsertene, at det vi laget ikke var «internasjonalt» nok, og det virket for meg som om kvalitet ble definert ut fra hvilke ideer vi fremmet. Jeg mener også at for mye styring kan stå i veien for mangfoldet.

– Skal du komme noe sted i norsk musikkliv, er det er fortsatt veldig nettverksbasert. Du må ha et navn, kjenne de rette folkene. Hvis vi ikke gjør noe med dette vil vi ikke komme noe særlig videre på det med mangfoldstenkningen.

LES OGSÅ: Det trøblete mangfoldet 

Nye arenaer

Einarsen viser til at barn fra lavinntektsfamilier deltar mindre i fritidsaktiviteter enn barn som har foreldre med høy inntekt. Han mener det først og fremst er på disse arenaene man må jobbe med mangfold.

– I Norge er det stor tverrpolitisk enighet rundt kulturpolitikken. Men er det andre måter å stimulere til mangfold og et rikt kulturliv på enn det vi tenker i dag?

Han viser til Fritidserklæringen som kom i fjor, som bygget på en tverrpolitisk enighet om at barns fritid er en rettighet, og at kommuner har plikt til å bidra økonomisk for at alle barn skal kunne delta i minst én fritidsaktivitet.

– Jeg mener at det er et ekstremt viktig tiltak med tanke på å skape et mangfoldig kulturliv. Det er fint med skolekonserter, men det aller viktigste for mangfoldet i kulturlivet er de lokale korene og korpsene, og andre uformelle og formelle møtesteder der kultur skapes.