«Jeg tror man misforstår når man tror at de unge vil ha det lett og rytmisk. Jeg tror rett og slett man bommer, man undervurderer...

– Elisabeth Holte, kordirigent og kantor i Uranienborg kirke – nå inne i kirkens travleste sesong: Hvorfor gråter vi av julesangene?

– Jeg begynner å gråte selv, jeg. Selv når jeg dirigerer. Jeg tror det har med tradisjoner å gjøre – at vi plutselig blir minnet om ting fra barndommen og oppveksten, gode minner og såre minner. Etter en julekonsert i fjor, var det en som fortalte meg at han plutselig begynte å gråte og han skjønte ikke hvorfor. Før han kom til å tenke på mor – hun pleide å synge denne sangen for ham da han var liten. Søndag kveld, for eksempel, avsluttet vi i Uranienborg Vokalensemble med Deilig er jorden. Det var sterkt. Vi står der, altså, og synger «fred over jorden» i Terje Kvams fine arrangement, diskanten som nærmest sprenger seg ut av ... det er hinsides. Hvis man ikke gråter av det, jeg vet ikke, jeg, da må man ha et hjerte av stein.

– Du tørker en tåre ...

– Unnskyld meg. De sier jo at å gråte er like 
naturlig som å le. La det komme ut ...

– Påsken er musikkhøytiden. Mange komponister bidrar: Bach, Mozart, i det hele tatt alle som har skrevet en pasjon eller et rekviem, bidrar. Pinsen utløser ikke samme skaperkraft. Men julen, den slår antakelig alle rekorder. Hva er det som tenner komponistene akkurat da?

– Hvis vi vrir litt på spørsmålet, så er det kanskje enda mer trubadurene og visesangerne som har plukket opp jula, de «enkle» julesangene. Det er noe med budskapet, det enkle, men store, fra Betlehem, som treffer oss så veldig. Igjen, jeg tror det er de sterke tradisjonene kommer inn.

– En slags hukommelse som vekker alle, ikke bare hengivne kirkegjengere?

– Ja. Og vi vet jo at det er mange som gruer seg til jul, de behøver julemusikken for å grue seg litt mindre – for å bli varmet, tenker jeg. For her kommer det opp mange minner, savn, kanskje, sorgen over noe som ikke ble som det skulle. Det kan være en ubevisst opplevelse, man vet ikke helt hvorfor man får den.

– Og da er musikken der? Jeg ville kanskje tenkt omvendt: At varmen i julesangene minner om noe en ble fratatt som barn, noe en misunte 
andre? Men det finnes ny mulighet, nå?

– Ja, det tror jeg. Mye virker ubevisst i oss. Det kan være trøst i julemusikken, den skaper forventning og hjelper oss til å reflektere over budskapet, over hvor vi står i forhold til det. Og kanskje over situasjonen i verden, også?

– Din favorittjulesang?

– Det håpet jeg du ikke skulle spørre om. Nei, det ... men er det bare én, vil jeg si Det hev ei rose sprunge. Det er noe med at teksten og melodien og Praetorius firestemmige arrangement – det er så vakkert gjort:«Guds rose ljuvleg angar/ og skin i jordlivsnatt. / Når hennar ljos oss fangar, / ho vert vår beste skatt. / Me syng i englelag: / No er det fødd ein frelsar, / og natti vart til dag». Det er fint, er det ikke?

– Så er det jul og vi sitter på benkene på julaften og får det vi trenger for å starte feiringen. Vi vil kanskje ikke at det skal vare så lenge, heller, fordi vi skal hjem til ribba, den kan jo svi. Og da blir det ikke mange vers på hver sang eller salme. Er det noe vi går glipp av, en historie er jo en historie, og tingene henger sammen?

– Ja, så sant det lar seg gjøre, synger vi i min kirke alle versene – fordi en salme er en sammenhengende fortelling. Og hvis man hopper over noen av versene, bryter man jo lenken i historien eller mister noen poenger. Mitt hjerte alltid vanker, for eksempel, har syv vers, kanskje flere i opprinnelsen. Og hvis man plukker ut fire fine, så blir de stående for seg selv. Synger du alle, får du hele historien. I utgangspunktet synes jeg det er greit å beholde dem.

– Julaften er barnas kveld, sier vi – og presten skal snakke til barna, vi forventer det. Men hvorfor får de voksne sjeldnere noe å ta med seg hjem?

– I Uranienborg ønsker vi å gjennomføre en ordentlig høymesse på julaften. Vi er ikke opptatt av å senke terskelen for at folk skal komme, vi tror at hvis vi senker terskelen, så virker det motsatt – vår erfaring er at det kommer flere når vi hever terskelen. Vi synger for eksempel det fullstendige Gloria-leddet og vi har evangelieprosesjon med hallelujavers. Det er en ordentlig juletale, for alle. Vi spiller klassisk musikk, vi letter det ikke med band og popjulesanger. Vi tror de som kommer til kirken på julaften vil høre klassisk kirkeorgel og korsang, tradisjonelle salmer og en preken man kan tygge videre på og reflektere over.

– Hvordan vet du det så sikkert?

– Vi erfarer det. Det er interessant: I høst var det sånn at konfirmantene i Uranienborg kirke skulle fylle ut et skjema i forbindelse med konfirmasjonsforberedelsen, det handlet om hva de likte best. Og mange kommenterte: Musikken! Og det til tross for at en del av den musikken de hadde hørt var ukjent og harmonisk krevende. Jeg tror man misforstår når man tror at de unge vil ha det lett og rytmisk. Jeg tror rett og slett man bommer, man undervurderer. Vi må tørre å være kirke på ordentlig, og vi må tørre å stå for det.

– Det er tid for tusenvis av julekonserter rundt i landet, en dugnad uten like. De aller fleste gjennomføres av amatører. En ting er julesangene, men jeg møter kordirigenter som savner musikk som passer for deres nivå. Hva gjør man da?

– Ja, hva gjør man da ... det er vanskelig å trekke frem enkeltverker, jeg kommer faktisk ikke på noe i farten. Men hvorfor ikke ta kontakt med en komponist, som kan skrive direkte for dem. Det er kanskje det beste. Vi har for eksempel en komponist, Marianne Reidarsdatter Eriksen, som synger i Uranienborg Vokalensemble. Hun skriver krevende ting, men også enklere. Hun har barnekor selv og vet noe om det.

– Du dirigerer et eliteensemble, som blant annet har vært nominert til en av verdens høyst hengende platepriser, amerikanske Grammy. Men ett sted startet det, den første julen?

– Jeg husker nok ikke min første kirkejul. Men far, som sang i mannskor – jeg var med ham når han var ute og sang, jeg sto oppe på galleriet sammen med dem og syntes jeg var heldig, det var veldig, veldig flott. Så hadde jeg en bestefar som var haugianer. Så på julaften hjemme hos oss, var det salmesang og andakt ved bestefar. Det som sitter sterkest i, er alle versene vi sang. For der snakker vi ikke om tre vers, var vi heldige, var det åtte – men femten, seksten var slett ikke uvanlig i en haugiansk salme. Vi barna syntes det var en lidelse, tempoet på salmesangen var veldig sakte. Man skulle ha tid til å reflektere over det man sang, ordene.

– Men likevel, du ser tilbake på det som noe fint?

– Ikke bare, men det går på at han var streng. Men, jo, i dag tenker jeg at det gjorde noe med meg at vi sang alle disse versene. Du finner det ikke noe sted lenger, det er en utdøende sak ...

– Hva er hellige øyeblikk?

– Det er noe med dem, disse øyeblikkene hvor vi berøres. De oppstår, og jeg blir salig. Det kan skje en torsdagskveld på en korprøve, det kan skje i en høymesse eller på en konsert: Tiden stopper opp, ikke noe annet gjelder. Kirken kan være full av folk, og så skjer det.

– Og resepten?

– Det bare skjer. Når du har noe på hjertet, noe du inderlig vil formidle, hender det det går rett hjem. Så enkelt.

LES FLERE INTERVJUER I SERIEN 'MENS VI TROR':

[ Med Jostein Bjørndal ]

[ Med Anne Kristin Aasmundtveit ]

[ Med Hans Johan Sagrusten ]