Kultur

«Det er ikke for Guds skyld vi ber, det er for vår skyld.

Det er et privilegium å få en bitteliten berøring med det hellige.»

– Anne Kristin Aasmundtveit, du har skrevet boken Alle år har du sett meg, en håndsrekning inn i kirkens gudstjeneste. Hva vil du si til meg som går med et undertrykk i sjelen og synes jeg ikke får bedt nok?

– Da sier jeg pars pro toto, «delen står for det hele». Det vil si at hvis du tar et lite øyeblikk og helliger det, vil du ha helligheten med deg hele dagen. Jeg har et hjerte for keltisk spiritualitet, der finner du tanker som dette. Når jeg står opp om morgenen, minner jeg meg på at jeg reiser meg opp med Kristus, og Kristus reiser seg opp med meg. Da har man helliget et lite øyeblikk i livet sitt. Det er å la «den lille delen står for det hele». I et lite øyeblikk har du vært i noe annet enn dagens kav. Og da kan du kjøre hverdagen uten dårlig samvittighet.

– Det er ikke å fraskrive seg samvittigheten, noe jeg sier til meg selv for å slippe trykket og «bebreidelsen»?

– Dette har jo ikke noe med dårlig samvittighet å gjøre. Jeg har selv vært der – at jeg bør be mer, være mer stille, for Guds skyld. Men det er jo ikke for Guds skyld vi gjør det, det er for vår skyld. Å få en bitteliten berøring av det hellige, er et privilegium. Det kan hende man får lyst på mer, til og med. Kelterne tenkte at det noen steder bare er en tynn hinne mellom det jordiske og det himmelske. Når jeg ber en liten bønn, ser jeg «litt» inn i det hellige. Disse glimtene er bra for oss. Jeg tenker at livene våre er en rytme, at bønnene mine er en rytme - jeg tenker at alt er en rytme, egentlig. Jeg kan be: «Kristus foran meg, bak meg, over meg, under meg». Det kalles St. Patricks brynje. Det er en god ting. Jeg går også med et keltisk kors i lomma, et godt bønnekors.

– Er keltiske kors bedre enn andre kors?

– Nei, men det står hjertet mitt veldig nært, gripekorsene er fine. Guds nærvær i alt. Gud i alt. Og så har jeg de siste årene tenkt at kanskje handler det bare om at jeg er i ferd med å vende tilbake til barnetroen, alt er blitt så mye enklere som voksen. En tro som går i kroppen. Dette har pilegrimen og den keltiske tradisjonen felles.

– Sett at jeg skal til gudstjeneste på søndag – jeg kommer halsende, har stått opp for sent, ikke fått søvnen ut av hodet, det er ingen god følelse. 
Du har skrevet bok om å forberede seg til gudstjenesten. Hva ville du sagt hvis du skulle trekke meg litt til side – uten å være altfor forståelsesfull?

– Ja, hva ville jeg si? Jeg kjenner det jo igjen. Komme trett, holde på å sovne under prekenen. Ja, jeg ville være fristet til å be deg gå en tur i skogen.

– Heller enn å gå til kirke?

– Begge deler, ja takk begge deler, ville jeg sagt. Helst en tur i skogen først, og så inn i kirka og kjenne at en faller til ro og tenker at gudsmøtet er mer enn bare prekenen. Det er mer, til og med, enn en bibeltekst. Gudsmøtet handler også om å møte mennesker, møte sangene, oppleve at man blir omsluttet, kjenne seg litt hjemme. Det tror jeg man også kan gjøre, selv om man kommer halsende.

– Og også småduppe litt og sånn?

– Ja, det har vel litt å gjøre med at hvis gudstjenesten er noe organisk, hvis kirken er et hjem, så kan man gjøre sånne ting også, for kirken er større enn et sted hvor man bare skal sitte pent.

– Nå har du skrevet en bok til alle – flinke og ikke flinke – om hvordan man kan forberede seg til gudstjenesten, og for så vidt også til våre egne, små stunder. Du snakker om «pusterom». Hva skal jeg gjøre?

– Den er tenkt for deg – om det er du som ønsker en enkel rytme i hverdagstroen, en rytme med noen «stille» rom. Jeg vil si: Les bibelordet og hverdagsbønnen for akkurat den dagen du er i og la det ende i stillhet. La tiden med stillhet være så kort eller så lang som du ønsker. Du trenger ikke tenke, bare være. Så lever bibeltekstene og bønnene i deg, puster i deg, selv om du ikke tenker så mye på dem. Finn deg en tid på dagen hvor dette pustehullet er mulig, nettopp for å erobre noe hellig midt i det som ikke virker hellig i det hele tatt.

– Den beste tiden?

– Det kommer an på om du er hjertemenneske eller et hodemenneske eller et magemenneske. Den beste måten for meg er å gå en tur i skogen først. Så går jeg inn i en stillhet, har med meg denne stillheten inn i kirken eller hjemme. Før hadde jeg en stor stein i skogen som jeg klatret opp på. Der sto jeg og bare var.

– «Du trenger ikke tenke», sier og skriver du – men tankene kommer jo svirrende i alle fall, påtrengende, støyende, særlig når det er stille?

– Jeg tenker spesielt på bønnene – at vi en har tradisjon for at vi skal forstå, at Bibelens ord skal forstås. Det skal feste seg i hodet, vi skal få en slags aha-opplevelse og forstå noe nytt. Det er vel det jeg mener med at du kan bare lese bibelordet, og be, og bare være stille. Jeg har veldig tillit til stillheten.

– Når du snakker om «skjulte rom» og «pustehull» kjenner jeg at jeg blir litt urolig i magen. Når retrettbevegelsen – og det er jo gjerne der – bruker ordene, blir de, ja, litt sånn tørre, 
intetsigende, kanskje utbrukte. Jeg aner ikke om disse rommene finnes inne i meg – gjør de det?

Det utfordrer meg at du sier det slik, for for meg er det en helt naturlig erfaring. Da spør jeg meg: Har du vært ute i naturen og tatt inn skaperverket noen gang, er du i kontakt med dette rommet i deg? Det lurer jeg på. Jeg tenker på kontakten med stillheten og alt det mektige, som er det pulserende livet. Det jeg trenger, for å være et helt menneske.

– Du bruker uttrykket «å be med Bibelen»?

– Det kan være å be Sakarjas lovsang om morgenen, eller når jeg står opp: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi far». De siste årene har jeg erfart at å be med Bibelen har vært svært åpnende. Slik som nonnene på Tautra, jeg har nettopp vært der – selv om det var bare en dag – det synger i en, selv på natten. Det er blitt min måte – det å kunne be Marias lovsang når jeg går fra jobben til T-banestasjonen og det har vært slitsomt, det åpner opp et skjult rom inne i meg. Jeg opplever faktisk at det er når jeg ber med Bibelens bønner at Bibelen åpner seg for meg. Jeg anbefaler de som synes at det er tørt og tungt, å finne seg noen bibelske bønner og se om ikke tekstene begynner å puste igjen.

– Og så er det sånn at halve boka består av salmer med noter, hele 73 salmer har du skrevet til denne utgivelsen. Salmer vi skal synge, mens vi forbereder oss. Over 70 salmer, vi nærmer oss hybris, gjør vi ikke?

– Vi feiret den nye salmeboka og så var det en som kom og utfordret meg: «Jeg trodde du satt hjemme og skrev salmer?». «Nei, det skal jeg gjøre når jeg blir gammel», sa jeg. Og så begynte jeg å tenke tanken – kanskje er jeg gammel nå? Like etter møtte jeg en venninne som minnet meg på at det finnes så mange adventsanger for barn, men få for voksne. Det startet der. Adventstiden er jo en fastetid, det skal gjøres opp. Alle har vi noe galt i livet vårt, hvis ikke var vi ikke mennesker. Jeg ser på advent som en slags vårdugnad – når vi har fått frem rusket og rasket, er det klart for fest.

– 60 salmer i én munnfull, du skremmes ikke av Brorson og Grundtvig og Blix, som står der og kaster brede skygger?

– Jeg ser ikke på det som skygger, men de er der. De er søylene – Kingo og Dorothe Engelbretsdatter, det går ikke an å sammenligne seg med dem. Vi må bare strekke oss og tenke at hver tid har sitt uttrykk. Om jeg har lært noe, så er det fordi jeg sitter på skuldre til kjemper.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur