‘I en revolusjon­ er det alltid noen som må dø’

En gang i begynnelsen av sin mer enn 50 år lange karriere, satt Vibeke Løkkeberg på et hotellrom i utlandet og hørte det som snart ville bli en verdenskjent skuespiller bli voldtatt på naborommet. Da hun forsøkte å si fra, for ikke å snakke om å komme seg ut av rommet selv, ble det bare trukket på skuldrene: Slik er bransjen.

Over 700 kvinner i den svenske film- og teaterbransjen har skrevet under på et opprop som vil en «overgrepskultur» til livs. Samtidig oppgir to av tre danske, kvinnelige skuespillere å ha opplevd seksuell trakassering fra sine mannlige sjefer.

– Jeg tror ikke det er annerledes i Norge, men dere har en ikke fullt så hard offentlighet. I Sverige går vi helt ut med anklagene, mens dere i Norge ikke skriver et eneste navn, mener kulturredaktør i svenske Aftonbladet, Åsa Linderborg.

Skredet gikk etter at den mektige, amerikanske filmprodusenten Harvey Weinstein ble anklaget for en rekke seksuelle overgrep, og ble sparka fra produksjonsselskapet sitt, The Weinstein Company, og fra Oscar-akademiet. Skuespillere over hele verden har skrevet #metoo. Også i Norge. Selv om dimensjonene i Sverige og Danmark så langt virker større, ­ulmer det under overflata.

Presseproblem

Åsa Linderborg får støtte av Vibeke Løkkeberg i sine antagelser: Det er ikke noe bedre i Norge enn ellers. Den norske filmskaperen sitter på en rekke konkrete historier som Vårt Land ikke gjengir av presseetiske årsaker. Dette er Løkkeberg kritisk til.

– Pressen gjør ikke situasjonen bedre ved ikke å ville gå ut med navn. Vi kommer ikke noen vei med hvis vi ikke tør snakke høyt om det, mener hun.

Løkkeberg gikk fra modellkarriere til skuespillerkarriere. Hun hadde spart opp litt penger og skulle gå på Teaterhøgskolen. Hun var gift med regissør Pål Løkkeberg. De lagde filmen Liv sammen. En film der Vibeke Løkkeberg skrev manus med utgangspunkt i sine erfaringer som fotomodell, og der hun var medprodusent.

– Likevel henvendte journalister seg til Pål som om han hadde full kontroll over meg, som om jeg var et objekt. En spurte, med meg til stede, om det «er greit at jeg tar noen nakenbilder av din kone».

Slik forsto hun hvor fastlåste kjønnsrollene var, også i lille, og forholdsvis snille, Norge.

– Jeg så hvor liten bransjen gjør en, og hvor få muligheter jeg hadde med puppene mine. Jeg ville aldri få spille noe annet enn sexobjekt.

LES MER: – Å ikke identifisere stenger ikke for åpenhet 

Uklare roller

Ifølge Åsa Linderborg er det ingen unnskyldning, men hun tror det at skuespillere jobber så tett – at selve yrket er så fysisk – medvirker til det svenskene omtaler som en «overgrepskultur». Hun mener at en del skuespillere, særlig menn, har vanskelig for å se hvor en rolle slutter og virkeligheten begynner.

– Det er en bransje som dreier seg om det geniale, og de som regnes som genier får holde på akkurat som de vil. Og jo mer de holder på, desto verre blir det. De mennene som tafser og klår, blander seg selv og rollene de spiller på scenen. De skjønner ikke at de er ferdig med å spille teater når de har forlatt scenegulvet, mener Linderborg.

Skuespiller Idun Vik har ikke selv opplevd noe problematisk, men tviler ikke på at de samme strukturene som er i ferd med å avdekkes i Sverige, også finnes i Norge.

– Det er mange som sitter på den typen erfaringer som nå deles under #metoo. Her er det et mønster og en struktur som må tas tak i, og det i mange kanaler, skal vi få til en endring.

I likhet med Linderborg tror hun at noe av problemet ligger i det spesielt tette miljøet, og i den spesielt tette måten å arbeide på.

– Sjargongen og omgangen er en helt annen i en prøvesal enn i et kontorlandskap. Vi jobber tett på hverandre, spiller ut emosjonelle situasjoner, og det kan gjøre det vanskelig å si fra. Et strengt reglement lar seg ikke sette opp, veldig mye er situasjonsbetinget. Å dulte borti, være fysisk, kan være greit i en situasjon, men i en annen kontekst – i en annen konstellasjon, er det ikke greit. Vi er avhengig av en enorm lydhørhet for å kunne skape en trygg og sunn arbeidshverdag, mener Vik.

LES KOMMENTAR: Grumsete grenser 

Personavhengig

Ulla-Britt Lilleaas er forsker ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo. Der har de blant annet forsket på seksualisert sjargong i forsvaret. Hun kjenner ikke til film- og teaterbransjen, men mener det er avgjørende at det finnes gode rutiner og en kultur for å rapportere om overtramp.

– I en avdeling der det var utbredt med et trakasserende språk som gikk på kvinnelige kjønnsorganer, fant vi at det var veldig dårlige rutiner for å anmelde. Det var ikke noen å henvende seg til. På den andre siden fant vi en slags tålekultur. At mange jenter sa til seg selv: «Noe må jeg jo tåle.»

I motsetning var det mindre trakassering i avdelinger som var seg problemet bevisst. Særlig viktig er det at ledelsen følger med og legger føringer for hva som er eller ikke er greit.

– Har du en bevisst leder som interesserer seg for sine underordnede, som følger med og har en åpen dør, kan det være en effektiv måte å unngå seksuell trakassering på. Det var langt mindre trakassering der hvor det var kultur for at guttene sa klart fra om at en slik adferd ikke var akseptabel, sier Lilleaas.

LES MER: LIkestillingsvisjoner forblir kun prat 

Fellesskap

Da Vibeke Løkkeberg befesta sin posisjon som filmskaper utover på 1970-tallet, var klimaet et litt annet. De underliggende strukturene var ikke nødvendigvis annerledes, men feminismen sto sterkere, og det samme gjaldt samholdet kvinnene imellom i bransjen.

– Siden jappetiden har feminismen mistet mye av sin betydning i Norge. På 1970-tallet passet vi bedre på hverandre. Du følte at du hadde støtte når du gikk utover vedtatte grenser.

Om kvinnene sto mer samla, var 1970-tallet en svært politisert tid. Løkkeberg forteller at det også var lett å ramle mellom kvinnekampens ulike stoler. Åpenbaringen fra 1977 med Marie­ Takvam i hovedrollen passaet ikke inn i kampen.

– Hovedpersonen begikk selvmord, og det ble feil for Kvinnefronten. Da var hun ikke en sterk nok kvinne.

Men de siste årene mener Løkke­berg å ha sett at feminismen igjen har kommet på banen.

– Kvinnene kommer nå. De har ligget forsiktig nede. Men nå har de tatt på seg uniformen en skal ha mentalt og fysisk.

Løkkeberg mener at den skeive maktfordelingen i bransjen bunner i en redsel for å bli stigmatisert og utestengt fra videre karriere. For ikke «å få sjangs hos de rette gutta». Men med #metoo og en oppvask som den som nå ser ut til å bli tatt, særlig i USA og Sverige, er det kanskje grunn til å være optimistisk på vegne av en ny generasjon kvinnelige filmskapere.

– Vi har lett for å tro at vi er så frampå og likestilte her i Norge, men nå er det faktisk i fastlåste og konservative USA at det tvinges fram endringer. Når disse­ historiene kommer ut, og i et så stort omfang, ser det ut til at bransjen for første gang lytter. Når et studio bruker masse penger på å endre en egentlig ferdigstilt film etter anklager mot Kevin Spacey, er det nødt til å gjøre noe med bransjen. Også her hjemme. Vi kan ikke stå bakerst i køen og blafre med en kvinnelig statsminister. Og vi må heller ikke være redde for å snakke om det. Unnskyld for at jeg sier det, men i en revolusjon er det alltid noen som må dø, sier Løkkeberg.

VÅRT LAND MENER: #Meetoo i kirkene 

Dårlig balanse

Filmskaper ­Sirin Eide vil de underliggende mekanismene til livs. Hun håper at en oppvask i bransjen vil kunne gjøre det lettere å greie seg som kvinnelig filmskaper.

– Jeg er glad for #metoo-kampanjen, selv om det er mye vond lesing og et større omfang enn jeg var klar over. Jeg håper at det vil føre til en større bevisstgjøring om trakassering og grense­overskridelse, både hos menn og kvinner, men selv kjenner jeg meg ikke igjen i et ord som «overgrepskultur.»

Men hun mener at alt fra skeiv fordeling av støttepenger til det faktum at det finnes færre kvinnelige enn mannlige regissører og produsenter, henger sammen med en skeiv fordeling av makt mellom kjønnene.

– Jeg har lenge kjent på en usunn maktfordeling, og håper derfor at refleksjonene som følger­ i kjølvannet av kampanjen vil bidra til endring av dypereliggende maktstrukturer. Mest opptatt er jeg av at flere kvinnelige talenter skal slippe til og dyrkes fram til å få en større definisjonsmakt i bransjen.

LES OGSÅ: Vil ha #meetoo i kirkene 

I forkjøpet

Også Idun Vik er spent på hvor #metoo-oppvasken vil lede.

– Det blir spennende å se hva som springer ut av samtalene som nå finner sted. Vi må fortsette­ å snakke om det og påpeke det, både menn og kvinner. Mye, også fra den som trakasserer, skjer nok uten at det er ­bevisst. Hvis vi blir strukturene mer bevisst, kan vi kanskje komme problemene i forkjøpet.

Åpenhet

Skal vi komme videre,­ trenger vi ikke bare en hardere offentlighet, vi trenger også en bransje som er åpen på at kjønnsrollene er på ville veier.

– Vi må huske at det ikke er mer enn drøye hundre år siden kvinner fikk stemmerett. Det er ikke lenge. Før det hadde ikke unge, fattige kvinner så mye de skulle ha sagt. Gikk de i tjeneste, ble de praktisk talt husbondens eiendom, sier Vibeke Løkkeberg.

Hun mener det er slike gamle­ mekanismer som ligger bak ukulturen i film- og teaterbransjen: Kvinnen må underkaste seg mannen for å kunne gjøre karriere.

– Og det er ikke så lett å si i fra. En tjenestepike på 1800-tallet kunne tuktes av mannen hun var i huspost hos. Det betyr at han kunne ligge med henne også. Hvis hun rømte og gikk til politiet, ble hun sendt tilbake. Det er noen av de samme mekanismene vi har med å gjøre i filmbransjen.

Hvis bransjen innrømmer at de har med en problematisk kultur å gjøre, vil mye være gjort.

– Vi er veldig redd for å si noe stygt om hverandre her til lands, men det er åpenhet som må til. Nå må Skuespilleforbundet og de andre bransjeorganisasjonene innrømme at vi har et problem, de må invitere til møter og få på plass en komité der det er mulig å si fra om alle typer uønsket adferd, sier Løkkeberg.

Klar for oppvask

Knut Alfsen er forbundsleder i Norsk Skuespillerforbund. Han kjenner seg igjen i situasjonen slik Vibeke Løkkeberg beskriver den.

– Det er helt åpenbart at det skjer, og hver gang er én gang for mye. Det er viktig at vi tar tak i problemet og finner en måte å stanse det på. Vi bruker mye tid på å diskutere hva vi skal og bør gjøre, sier han til Vårt Land.

I gårsdagens VG ble det klart at Norsk Filmforbund, Norske Filmregissører, Norsk Skuespillerforbund, Virke Produsentforeningen og Dramatikerforbundet går sammen om å kartlegge omfanget av uønsket seksuell oppmerksomhet blant medlemmene. Det skal også lages et etisk rammeverk tilsvarende pressens Vær Varsom-plakat.

Alfsen sier til Vårt Land at noe av grunnen til at ukulturen har så god grobunn akkurat i deres bransje, dreier seg om ansettelses­forhold. Med korte kontrakter, mange frilansere og få stillinger, vil man ikke framstå som en vrien arbeidstaker.

– Vi har jobbet aktivt med dette­ over tid, og det har ikke blitt mindre aktuelt nå i forbindelse med #metoo-kampanjen. Problemet er at det er veldig vanskelig å få folk til å stå fram med konkrete saker. Alle vi spør sier «det er mye av det», men ingen vil nevne faktiske tilfeller. Jeg mener det henger sammen med at skuespillere har veldig korte arbeidsforhold, sier Alfsen.