Minoriteter med ‘major’-suksess

«Jeg skal en gang nå til toppen / veldig fokusert, jeg kan føle det i kroppen», heter det i en av rapperen Hkeems aller første You­tube-opplastninger, «Ekte» fra mars 2016.

På den tiden hadde Abdull­hakim Hassane, som var 18 år, nettopp begynt å rappe. Den positive responsen fra vennene hans gav han selvtilliten han trengte. Et drøyt år senere, i april, nådde han toppen av VG-lista.

Den halvt ghanesiske og halvt nigerianske stovnergutten er verken den første eller den eneste­ artisten med minoritetsbakgrunn som gjør det bra på norske hitlister. Ifølge ham selv er det også flere på vei.

– Det rører seg ting ass, bare følg med, sier han.

LES MER: Whitney Houston gjorde verden mindre svart-hvitt

Overrepresentert

Litt enkel empiri viser at 25 prosent av de norske artistene på radiokanalen NRK P3 sine spillelister i uke 26 og 27 har minoritetsbakgrunn. Størsteparten av disse er artister innen hiphop og R&B, som Arif, Pasha, Ezarri og Amanda Delara, men også andre sjangre er representert.

R&B artisen Amanda Delara har blant annet gjort seg bemerket med en coverversjon av Karpe Diems «Guinerius», som handler om å vokse opp som minoritet i Norge. Foto: Sony Music Norway

Til sammenligning viser tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) at omtrent 14 prosent av den norske befolkningen er innvandrere, og 3 prosent er norskfødte med innvandrerforeldre. Gruppen må dermed kunne sies å være overrepresentert i populærmusikken akkurat nå. Men er det nødvendigvis noen sammenheng mellom minoritetsbakgrunn og suksess i musikkbransjen?

Innstilling

– Jeg tror de kidsa vi har signert nå har en annen innfallsvinkel til musikk, sier A&R-direktør Bjørn Rogstad, som har ansvaret for musikken og artistene i Universal Music Norge.

Hkeem er bare én av fem ­artister med minoritetsbakgrunn han har signert til verdens største plateselskap det siste halvannet året. Disse gjør det unektelig bra, og noen av sangene deres spilles i stykker på radio og strømmetjenester.

– De har færre muligheter enn den gjennomsnittlige nordmann, noe som gjør at de jobber ekstra hardt, sier Rogstad, som poengterer at han først og fremst gjør signeringer på grunnlag av ­artistens musikk.

Han følger imidlertid kreative­ unge minoritetsmiljøer tett, etter­som det rører seg mye bra innefor urbane sjangre der.

– Vi satser mer og mer på ­urbane sjangre, i takt med at bølgen med elektronisk dansemusikk holder på å dø ut, sier han.

LES MER: Savner variasjon i moderne lovsang

Med låta «Am I Wrong» klartet rapperne Nico & Vince fra Holmlia helt opp til andreplass på den amerikanske hitlisten Billboard Hot 100. Duoen er kjent for sine høye ambisjoner, og er noen av Hkeems største forbilder. Foto: Carina Johansen/NTB scanpix/arkiv

Hardt arbeid

Det er ikke mange døgnene Abdullhakim Hassane, eller Hkeem, er hjemme på Stovner for et pust i bakken.

Hitlåten med navnet «Fy Faen», som han laget sammen med artisten Temur, muliggjorde helgens stappfulle opptredener på Stavern- og Trænafestivalen. Utsiktene for denne ukens besøk til Slottsfjell og VG-lista Trondheim er ikke noe dårligere.

På samme tid i fjor hadde Hkeem­ helt vanlig sommerferie, men i år er det ikke tid til slikt. Skal man nå toppen må man jobbe for det sjæl, mener han.

– Det er vanskelig å lykkes med musikk, men det handler om å jobbe hardt og bruke hue.

– Tror du artister med innvandrerbakgrunn har ekstra god arbeidsmoral?

– Ja, kanskje. Vi er vant med å bli fremstilt på en dårlig måte, og det gir oss ekstra motivasjon. Mange er på en måte «født i minus» – det er ikke noe vei som ligger til rette for deg, så da er det opp til deg selv, sier han.

Tilhørighet

Hkeem og ­musikk­miljøet rundt ham er ­inspirert av amerikansk hiphop og populærkultur.

– Det er vanskelig å komme unna det, sier han.

Mangel på jantelov, tekster om klassekamp og sterk geografisk tilhørighet er lett gjenkjennelig fra store amerikanske suksesser.

–Jeg tror det satses på disse artistene fordi de treffer. De har en tydelig forankring og historie, sier musikkforsker og professor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Jan Sverre Knudsen.

Han har forsket på flere aspekter rundt musikk blant multietniske minoriteter, og har blant annet publisert artikkelen «Sted, tilhørighet og musikk i et innvandrermiljø».

– Stedstilhørighet er veldig relevant og viktig for disse artistene. Tilhørighet gir troverdighet, og troverdighet selger, sier Knudsen, og forklarer at disse artistene ikke nødvendigvis identifiserer seg så sterkt med sitt eget etniske opphav, men heller en form for multietnisitet.

LES MER: Solange - en sterk, svart kvinnestemme

Startet fra bunn

Bakgrunnen er en del av et tydelig og identifiserbart narrativ som går igjen hos artistene, og som er lett å kjenne igjen fra amerikansk populærmusikk. En slik historie er tydelig, identifiserbar og lett å kommunisere.

– Mange har et offernarrativ av typen «vi har blitt holdt nede, men vi vil opp og frem og vi er her for å bli». De identifiserer seg delvis med en form for rasekamp, adoptert fra amerikansk hiphop, sier Knudsen og viser til den hyppige bruken av ordet «svarting», nærmest uavhengig av etnisk bakgrunn.

Dette gjelder særlig artister innen hiphop, som danner et felleskap som ikke er basert på personlig historie eller opphav, men som er en felles identitet med felles språk og koder, forteller Knudsen.

– Det er nærmest en form for etnisitet i dannelse som låner uttrykk fra ulike steder, men med en felles erfaring fra innvandrermiljøer i bunn. Eksempelvis bruker mange en hilsen som er vanlig i nordafrikanske land, der man fører hånden mot hjertet og mange snakker varianter av «kebabnorsk», sier han.

Gudfaren

Det siste året har spesielt mange artister med bakgrunn fra østkanten i Oslo poppet opp, gjerne gjennom «major labels» som Universal. Spør man noen i miljøet hva som er grunnen til det, peker de blant annet på Jonathan «Boss» Castro, og prosjektet Hiphop 101.

– Det manglet fritidstilbud i nabolagene i Groruddalen der Hkeem vokste opp og mange andre steder på østkanten, sier Castro engasjert.

Fritidstilbudet Hiphop 101, som nå finnes på flere av Oslo kommunes kultur og ungdomshus, har vært Castros hjertebarn siden 2010. Der kan ungdom bruke musikkstudio og få gratis hjelp til låtskriving.

– Tilbudet var ment for akkurat det som skjer nå med Hkeem og Ezarri og alle de. Blant annet har demoene til Ezarri blitt spilt inn hos oss, sier Castro. Han forteller at det er «plenti» med talenter igjen i systemet hans som plateselskapene følger med på, men at tilbudet også er for ungdom med lavere ambisjoner.

LES MER: Musikere må tilpasse seg kirkerommet

Sammen med kompisen Temur (t.v) har rapperen Hkeem toppet hitlistene med låta «Fy Faen», som handler om å stå opp mot folk med dårlig ­hensikter. Pressefoto

De vanskelige temaene

Tilbud som Hiphop 101 er viktig fordi de hjelper ungdom å utrette noe, mener Hkeem, som fortsatt benytter seg av studio i ungdomskulturhuset X-Ray i Oslo.

Han skryter av musikkmiljøet han kommer fra, som han sier er åpent, lavterskel og engasjert i temaer som rettferdighet og religion.

– Det er normalt å diskutere ting som religion der jeg kommer fra. Vi deler mange av de samme erfaringene og historiene. Ingenting er tabu.

– Er minoriteter spesielt flinke til å løfte hverandre opp?

– Det er i alle fall en egen flyt i samarbeidet mellom oss. Vi har noe felles som gjør det lettere å jobbe sammen. Men det skal ikke ha noe å si hvor du kommer fra så lenge du har rett innstilling, sier han.

Matpreferanser

Det eneste problemet med gjengen til Hkeem, er at med ulike etniske bakgrunner kommer også ulike matpreferanser. Derfor kan ikke alle ønsker innfris, nå han onsdag drar til VG-lista Trondheim med kameraten Temur.

– Jeg skulle gjerne hatt fufu (ghanesisk nasjonalrett), men det blir ofte pizza ass. Det liker alle!