Utstøtt Vebjørn Sand?

Det er i Morgenbladet han sier det - han og Trude Solheim har vært i New York og besøkt Galleri Sand «på en av byens heftigste adresser, en kombinasjon av atelier, galleri, bakhage, leilighet, barneværelse og takterrasse», som han skriver. Vebjørn Sand gjør det sterkt der. Ikke i museene, der heller, men fra eget galleri. Han selger så det suser, han er – ifølge innlegget – «en utypisk nordmann, som lykkes i verdens tøffeste kunstmarked». Så hvorfor får han ikke plass i et norsk kunstmuseum? Han som lager bilder over temaet personlig ansvar, mot og svik: «Bildene hadde motiver fra annen verdenskrig, ikke av norske gutter på skauen, men av nazister»?

Riktige steder. Alt vel, alt bra. Men ingenting av dette beviser «kvalitet». Nå skal vi være forsiktig med nettopp det ordet – å ta eiendomsretten til det «riktige» er roten til alt tøv. Kan i hvert fall være det. Og mange sier at kulturbegrepet «stil» ikke er annet enn regler for hvordan man oppfører seg passende på bestemte steder. Men kunsten er jo på sett og vis en «kriminell» handling, den har ikke regler for hvordan en skal oppføre seg. Nå er det akkurat det Vebjørn Sand gjør – bildene oppfører seg «passende på riktige steder». Det gir lykke og bra salg, ære være. Men det er et ubrukbart kriterium for kunst.

Futt i samtalen. Det å diskutere «kvalitet» setter alltid futt i samtalen. Det ligger i sakens natur: én oppfører seg arrogant, én føler seg såret, én forsvarer den sårede og en tredje spør taktfast om det ikke skal ta slutt at «kunsteliten» definerer hva som er kunst. I det hele tatt er «kunsteliten» et effektivt ord, like effektivt som «finkultur». Der stopper samtalen, den forurettede har vunnet. Men da spør jeg: Er det jeg som bare liker fotball, men ikke kjenner helheten, sammenhengen og mekanismene, som sitter med definisjonen på hva som i bunn og grunn er «faget» kvalitetsfotball? Og er godt frammøte et greit nok tegn? Det tror jeg ikke.