Jeg kan alt om tulipaner

I løpet av et par timers tid hadde jeg fått klarhet i kunnskap det klinger «kjent» men «glemt» av. Det kvikket opp. All denne kunnskapen som forsvinner, og som – når jeg skal trøste meg selv – ser for meg som en slags kompost hvor alt har havnet, og som det vokser nye ting opp av. Men – altså – forleden dag ble jeg minnet på hva sinus og cosinus var for noe (igjen) og hva het nå hovedstaden i Bhutan? Hva den konservative politikeren Neville Chamberlains egentlige bragd og hva slags folk hadde Ludvig Holberg rundt seg da han skrev Jeppe? For slett ikke at snakke om trettiårskrigen – den varte i 30 år, men når? I godt lag hadde jeg sagt at jeg visste det, for sånn sirka gjør jeg det. Men da snakker vi sånn sirka.

Mitt indre håp

Jeg kan finne på å kaste meg inn i en prat der alt sånt lusker i kulissene, jeg sender ut noen svar som egentlig er følere i retning mitt eget indre i håp om at noe våkner, og er glad når noen bryter inn og kutter samtalen like før skandalen «jeg er helt på jordet». Jeg liker å kunne, det er det som er forsmedelig. Nå er det ikke sikkert det betyr så mye heller, for jeg vet hvem Guglielmo Marconi var, det lærte jeg av fyldige frøken Magda Lien på folkeskolen. Guglielmo fant opp den trådløse telegrafien, dermed også ofte anerkjent som radioens oppfinner. Radioen jeg nettopp satt og hørte på. Relevant kunnskap, altså.